Ebba Wergeland (KK 26. mai) synes kritikerne av Arafat og PA overvurderer personen Arafats betydning for det som skjer i Palestina. Men siden det nå var Arafat selv som gikk bak ryggen på PLOs forhandlere i Madrid og Washington (Oslo-kanalen), deretter i Holsts smilende nærvær forsverget "terrorisme", dvs motstand mot den militære okkupasjonen, og endelig gikk god for en rad avtaletekster, er han hovedansvarlig for det palestinske bidrag til den nye virkelighet i Palestina. Han har også selv valgt rollen som beskytter av Israels "sikkerhet", og han har selv utpekt alle personene som utgjør PA (deretter fått dem godkjent av Israel, som avtalene foreskriver). Endelig kontrollerer han fullstendig alle penger som hører til PA og PLO, dvs det palestinske folk. Hva består overvurderingen i?

Hun hevder også at kritikerne overdriver betydningen av Oslo-avtalene som historisk vendepunkt. Men disse har skapt et helt nytt formaljuridisk univers som iallfall Israel forstår er "rejectionist" (gjør alle det?). Israel har også de fysiske maktmidler til å forlange etterlevelse etter tekstenes bokstav slik Israel og USA velger å tolke dem, og ikke etter eventuelle løfter gitt i hemmelighet. Disse avtalene er rammeverket for Arafats "stat". Kan betydningen av slike avtaler overdrives?

Hun sier at det nå handler om å omgjøre "sionistenes og USAs bantustan-prosjekt til en stat". Hvorfor bare "sionistens og USAs"? Bantustan-prosjektet er også Arafats. Han samtykket i en interimsavtale (Oslo 2) som fra palestinsk synsvinkel bare inneholdt illevarslende ting om hvordan den endelig tilstand skulle se ut, og som ga Israel all mulig tid til å omskape Vestbredden fysisk i sitt bilde. Arafat oppga det meste i påvente av resultatet av "final status" forhandlinger. Han satset på amerikansk press på Israel og ser på Clinton som sin venn. Men USA har alltid motarbeidet palestinske aspirasjoner, og Clinton selv har mer enn noen annen gjort felles sak med Israel, ideologisk som økonomisk. Arafat synes hverken å forstå USAs utenrikspolitikk eller sionistisk ideologi. Er det en "dyktig politisk leder" som handler på et slikt grunnlag?

Et sammensurium av gamle Israelske planer for palestinsk "autonomi" blir ikke akseptable av å få Arafats stempel. Palestinerne har ikke kjempet for å bo i gettoer, styrt på vegne av okkupasjonsmakten av en person som ikke står til ansvar overfor andre enn Israel. Heller ikke for å leve under et føydalt og korrupt politisk system. Ingen kan bygge en demokratisk stat uten å fjerne slikt fra roten.

Ebba Wergeland sier at Arafat har grasrotstøtte, derfor legitimitet som leder. Javel. Men desto bedre er han egnet til å brukes av Israel og USA. Han gir en fasade av legitimitet som forvirrer undersåttene, og andre, desto mer. Det følger også legitimitet med pengene fra Israel, EU, USA og Norge. Men hovedsaken er at "Arafat og hele hans organisasjon ikke ville eksistere en eneste dag uten gjennom nærværet av israelske tanks som aldri har forlatt de okkuperte områdene" (Tanya Reinhart i Yediot Ahronot, 7. april 1997).

Til Avisartikler

Til hjemmesiden