Barn, verden, grunnskolen og HiS (Stavanger Aftenblad 31. desember 1997)

Knut Rognes

Reformene igangsatt av Gudmund Hernes går mot slutten. Grunnskolen har fått sine læreplaner (L97). Undervisningstimetall er fastsatt for de ulike fag på de ulike klassetrinn, og de første kullene er begynt på det nye løpet. Den tilsvarende reformen av lærerutdanningen er i en avslutningsfase. Studiemodeller og rammeplaner - dvs bindende planer for hva lærerstudenter skal undervises i og når i studiet - er ute til høring i disse dager.

For tiden er hver høgskole i gang med å sette opp budsjetter, fordele midler og ansette folk fast. Stillingstrukturer har en tendens til å låse fremtidige strategiske valg. Hvis de øverste styringsorganer ved Høgskolen i Stavanger (HIS) ikke er oppmerksomme og sitt ansvar bevisst, er det stor risiko for at høgskolens fagtilbud for lærerstudenter i fremtiden vil styres mer av hvor mange lærere som er ansatt innen ulike fagfelt enn hva den nye grunnskolen har bruk for i henhold til sine ferske plandokumenter.

Denne synd i fortiden har ført helt galt avsted innen naturfagene og matematikk, noe som har vært dokumentert til fulle i tallrike utredninger. Matematikk har alltid vært et av de viktigste fag i grunnskolen - målt etter samlet timetall barna skal ha i løpet skoletiden - men har stort sett hatt en ynkelig plass i lærerutdanningen. Et annet eksempel er naturfag. I lang tid var det bortgjemt og mer eller mindre glemt på barnetrinnet som en del av et såkalt O-fag. Hvorfor glemt? Jo, ganske enkelt fordi skolene har manglet lærere som har evnet å gjøre det til et meningsfullt og opplevelsesrikt fag for barna og et fristende arbeidsfelt for lærere. I dag er O-faget tatt bort og erstattet med separate fag: naturfag og samfunnsfag helt fra 1. klasse, men hva med lærerkvalifikasjonene?

Antallet lærere ansatt innen de ulike fagfelt i lærerutdanningsinstitusjonene er også et resultat av en lang historisk prosess der studentenes frie fagvalg har vært av stor betydning. Populære kurs med stor etterspørsel har hatt en tendens til over tid å bevirke at styringsorganene ansetter mange som kan gi slik populær undervisning. Over tid har det derfor utviklet seg en stillingsstruktur som mer avspeiler studentpopulasjonenes ønsker enn grunnskolens faktiske behov med hensyn til lærernes faglige kvalifikasjoner.

Etter min mening er det ikke holdbart at sammensetningen av en profesjonsutdanning så sterkt preges av stilling- og fagtradisjoner og studenters individuelle lyster. Det skulle tatt seg ut i rørleggerfaget, oljeingeniørfaget eller sykepleierfaget. Hva skal en med bilverksteder som mangler folk som kan stille forgassere?

Jeg har vært ansatt i over 20 år ved lærerutdanningen her i fylket, men ennå har ikke de ansvarlige avdelingene (dvs nåværende Avdeling for lærerutdanning - LU - og Humanistisk avdeling - HUM) utarbeidet høvelig årlig statistikk for hva slags studenter institusjonen utdanner og hvordan skolefagene forholdsmessig er representert i de årlige kull. Den mangler altså et styringsinstrument. Høgskolen vet at den utdanner lærere i et visst antall, men har ikke i samme grad brydd seg med hva slags kvalifikasjoner disse samlet har. Offentligheten har heller ikke hatt særlig interesse av å gå institusjonene nærmere etter i sømmene.

Tanken synes å være at en lærer er en lærer akkurat som en flue er en flue, en blomst en blomst, et tall et tall, en stjerne en stjerne, og en stein en stein.

Nå vet den som har greie på fluer, blomster, tall, stjerner og stein at dette ikke er tilfelle. Jeg vil tro at det omtrent er like mange "lærerarter" i Norge som fluearter (ca 6000). Sammensetningen av en allmennlærers kompetanse er uhyre mangfoldig. Hva slags "lærerpopulasjon" høgskolen utdanner, dvs hvilke fag "lærerartene" tilsammen har i sin fagkrets, har ikke vært gjenstand for systematisk evaluering. Heller ikke har det vært gjort alvorlige forsøk på å finne prinsipper for å styre "lærerpopulasjonen" som utdannes mot en sammensetning som - når vi summerer lærerkullenes kvalifikasjonene - samlet sett passer med grunnskolens behov. Utdanningen har snarere gått sin skjeve gang.

Hva er så grunnskolens behov? Det er vanskelig å definere, men et praktisk og etter min mening brukbart mål finner en i Hernes' blå bok (den med de fine bildene og den vakre prosaen - vakrere enn i noe annet land) på s. 81. Hvert fag barna skal arbeide med er der gitt et samlet timetall for de 10 skoleårene. Dette er et relativt nøytralt grunnlag for å vurdere hvorvidt allmennlærerkullene høgskolen utdanner samlet kan gi barna kvalifisert undervisning i disse timene. Men den kan bli istand til å foreta en slik vurdering bare hvis den hvert år utarbeider oversikter over hvor mange "helårsekvivalenter" hvert høgskolefag faktisk utdanner. Ordet "helårsekvivalent" er ikke mye brukt i norsk presse så en forklaring kan være på sin plass. En helårsekvivalent (HE) er en student som går ut av høgskolen etter å ha avlagt eksamen i et fag av ett års omfang, dvs 20 vekttall. En student som tar 10 vekttall i matematikk, telles som en halv HE. En vil se at en institusjon som planlegger å utdanne f.eks. færre helårsekvivalenter i matematikk og naturfag enn i idrett (innen allmennlærerutdanningen), vil gjøre barna i sin region en bjørnetjeneste, ettersom grunnskolen er pålagt å gi barna mellom 2 og 3 ganger flere undervisningstimer i matematikk og naturfag enn i idrett.

Avdelingsstyret for lærerutdanningen ved Høgskolen i Stavanger gjorde et slikt vedtak for studieåret 1998/99 i forrige uke. Jeg vil tro det har krav på offentlighetens interesse. Noen vil kanskje si at det ligger i høgskolens målsetning å imøtekomme mange av regionens behov for utdanning, ikke bare grunnskolens. Men skal barnas tarv komme i annen rekke når tidene blir trange? Hvorfor skal det utdannes forholdvis mange idrettslærere når vi vet at barna faktisk mangler kvalifiserte naturfag- og matematikklærere? Det kan hentes frem tilsvarende eksempler innen andre fagområder. Vi i lærerutdanningen må først og fremst tale barnas sak. De har ingen andre talsmenn.

Fremtiden vil gi oss et enda "skjevere" lærerkorps enn vi har idag hvis høgskolen ikke gjør noe aktivt for å styre utviklingen i en lei som styrker realfagene. Resultatet vil bli at ansvaret for naturfag og matematikkundervisningen i grunnskolen i enda større grad enn før vil falle på lærere med lav kompetanse her og høy kompetanse i f.eks. kunst og håndverksfag, idrett, drama osv.

Denne argumentasjon fører meg til neste punkt. Hva skal styringen bestå i?

Når høgskolen har skaffet seg statistiske data som gir et høvelig bilde av sammensetningen av "lærerpopulasjonen" den faktisk drysser utover Rogalandsbarna land og strand rundt, kan de årlige "resultat" i neste omgang sammenliknes med grunnskolens faktiske behov. Dette gir grunnlag for å avgjøre hvilke fag som må styrkes og hvilke fag høgskolen må nedprioritere innen de ressursrammer den har. Den må så etablere fagkurs av et visst omfang og en viss variasjon (matematikk, biologi, fysikk, geologi, osv). Disse må deretter dimensjoneres - dvs fylles helt opp med et på forhånd fastsatt lærerstudenttall - slik at HE innen fagomådet økes. Tilsvarende må høgskolen avvikle kurs i andre fag slik at HE innen disse senkes. Skolens tilbud må altså ikke settes opp etter studentpopulsjonens ønsker, men etter profesjonens samlete krav. Dette må pågå helt til høgskolen i følge sin statistikk gjør det den faktisk har satt seg mål å gjøre mht "lærerpopulasjonen" den uteksaminerer. Det sier seg selv at ressurser må tildeles slike fagområder på bekostning av de andre.

Til slutt melder spørsmålet seg om hvem som bør styre prosessen over på et nytt spor i overenstemmelse med L97. Akkurat som krig er for alvorlig til å overlates generalene, vil jeg tro at de involverte avdelingsstyrer (for hhv LU og HUM) av strukturelle grunner er ute av stand til å fatte de nødvendige beslutninger om reorganisering. Disse styrene er sammensatt slik at representanten for realfag - som representerer de fag som må styrkes - vil være i mindretall. Representantene for de fag som vil måtte tåle nedskjæringer, vil forventes av alle krefter å motsette seg endringer av den type jeg har skissert, av ren egeninteresse. Beslutningen må altså tas av styringsnivåer høyere opp, og føringer må i sterkere grad legges på enhetene under. Det er et tilleggsagument for dette. Lærerutdanningen er nemlig lagt under to avdelinger (HUM og LU). Ingen av disse kan fatte beslutninger om den årlig uteksaminerte "lærerpopulasjonen" ut fra overordnete perspektiver.

Jeg er redd for at hvis høgskolestyret ikke tar fatt i denne saken nå, vil status quo vare langt inn i neste århundre til skade for små og store barn som avskjæres spennende og storartete opplevelser i naturens verden. Ikke noen god måte å gå inn i det neste årtusen på.

Til Avisartikler

Til hjemmesiden