Fredsplanen for Kosovo

Av Noam Chomsky

Den 24. mars begynte USA-ledete NATO-styrker å bombe Forbundsrepublikken Jugoslavia (FRY, dvs. Serbia og Montenegro), inkludert Kosovo, som NATO betrakter som en provins i Serbia. Den 3. juni ble NATO og Serbia enige om en fredsavtale. USA proklamerte seier ettersom landet hadde avsluttet sin "10 uker lange kamp for å tvinge Hr. Milosevic til å si 'nåde'", som Blaine Harden uttrykte det i New York Times. [original sier 'say uncle', amerikansk slang for å gi seg. ovs. anm.] Det ville derfor være unødvendig å bruke bakkestyrker for å "rense Serbia", noe Harden hadde anbefalt i en lederartikkel med overskriften "Hvordan rense Serbia". Anbefalingen var naturlig i lys av amerikansk historie, som fra starten av og fram til i dag har vært dominert av temaet etnisk rensing; bedrifter på dette området minnes gjennom navnene på militære angrepshelikoptre og andre ødeleggelsesvåpen. En presisering kan likevel være på sin plass: uttrykket "etnisk rensing" er i virkeligheten ikke særlig dekkende: De Forente Staters rensingsoperasjoner har vært økumeniske. Indokina og Mellom-Amerika er to ferske eksempler.

Selv om Washington proklamerte seier, proklamerte de ennå ikke fred: bombingen fortsetter til seierherrene kan slå fast at det er deres tolkning av Kosovo-avtalen som skal gjelde. Helt fra starten er bombingen blitt framstilt som en sak av kosmisk betydning, en prøve på Den Nye Humanismen, hvor "de opplyste statene" (Foreign Affairs) åpner en ny era i menneskehetens historie ledet av "en ny internasjonalisme der brutal undertrykkelse av hele etniske grupper ikke lenger vil bli tolerert" (Tony Blair). De opplyste statene er USA og deres britiske forbundsfelle, og kanskje også andre som slutter seg til korstoget for rettferdighetens fremme.

Åpenbart er statusen som "opplyste stater" tilordnet ved definisjon. Det gjøres ingen forsøk på å frembringe bevis eller argumenter, og slett ikke fra landenes historie. Denne blir uansett sett på som irrelevant, hvilket er helt i overensstemmelse med den velkjente doktrine om "kursendring" som alltid blir påkalt av de ideologiske institusjonene for å ekspedere fortiden ned til de fjerneste avkroker av hukommelses-hullet. Dermed fjernes muligheten for at noen vil stille det mest opplagte av alle spørsmål: siden institusjonelle strukturer og maktforhold i det alt vesentlige er uforandret, hvorfor skulle man vente en radikal kursendring -- eller noen i det hele tatt, bortsett fra taktiske justeringer?

Men slike spørsmål står ikke på dagsorden. "Fra starten av har Kosovoproblemet dreidd seg om hvordan vi bør reagere når stygge ting inntreffer på ubetydelige steder", forklarte verdensanalytiker Thomas Friedman i New York Times da avtalen ble annonsert. Han lovpriste deretter de opplyste statene fordi de etterlevde hans moralske prinsipp om at "i det øyeblikk utkastelsen av flyktningene begynte, ville det være galt å la være å bry seg med Kosovo ... og derfor var iverksettelsen av en kjempemessig luftkrig med et begrenset siktemål det eneste som ga mening."

En liten hake er det riktignok at bekymringen over "utkastelse av flyktninger" ikke kunne ha vært motivet for den "kjempemessige luftkrigen". De Forente Nasjoners Høykommissær for Flyktninger (UNHCR) meldte at de første flyktningene utenfor Kosovo ble registrert den 27. mars (4000), tre dager etter at bombingene begynte. Strømmen økte helt fram til 4. juni, og nådde et totalt antall på 670 000 i nabolandene (Albania, Makedonia), 70 000 i Montenegro (i FRY), og 75 000 som hadde reist til andre land. Tallene som desverre er altfor velkjente, omfatter ikke det ukjente antall flyktninger innenfor Kosovo selv, i følge NATO omtrent 2-300 000 i løpet av året forut for bombingen, og mange fler etterpå.

Det er ingen som tviler på at "den kjempemessige luftkrigen" utløste en skarp opptrapping av etnisk rensing og andre grusomheter. Dette er samstemmig rapportert av korrespondenter i marken og i retrospektive analyser i pressen. Det samme bildet presenteres i to viktige dokumenter som prøver å formidle det syn at bombingene fulgte som en reaksjon på den humanitære krisen i Kosovo. Den mest omfattende er laget av Utenriksdepartementet i mai og er gitt den passende tittel: "Å viske ut historien: Etnisk rensing i Kosovo"; den andre er tiltalen mot Milosevic og medsammensvorne reist ved Det Internasjonale Krigsforbrytertribunal for Jugoslavia etter at USA og Storbritannia "åpnet veien for en bemerkelsesverdig rask tiltalebeslutning ved å gi [sjefsanklager Louise Arbour] tilgang til etterretningsrapporter og annen informasjon som hun lenge var nektet adgang til av vestlige regjeringer", som New York Times rapporterte på to sider den viet tiltalen. Begge dokumentene hevder at grusomhetene begynte "den første januar eller i tiden omkring den dato"; men i begge publikasjonene viser den detaljerte kronologiske fremstillingen at grusomhetene fortsatte omtrent som før helt til bombingene førte til en kraftig opptrapping. Dette kom overhodet ikke som noen overraskelse. Kommanderende general Wesley Clark beskrev straks disse konsekvensene som "fullstendig forutsigbare" -- en overdrivelse selvfølgelig; menneskelige affærer er aldri forutsigbare i en slik grad, men rikholdig dokumentasjon er nå tilgjengelig som viser at konsekvensene var ventet og dette av årsaker som er lett å forstå uten tilgang til hemmelige etterretninger.

En liten indikasjon på virkningen av "den kjempemessige luftkrigen" ble gitt av Robert Hayden, direktør for Senter for Russiske og Øst-Europeiske Studier ved Universitet i Pittsburgh: "antallet av falne og sårete sivile serbere i de første tre krigsukene er høyere enn de samlete tapene for begge parter i Kosovo i de tre månedene som gikk forut for krigen, og ikke desto mindre ble disse tre månedene sett på som en humanitær katastrofe." Selvsagt er akkurat disse konsekvensene uten betydning i atmosfæren av krigshysteri som ble pisket opp for å demonisere serbere og som nådde bemerkelsesverdige høyder da bombingene åpent tok sikte på å ramme det sivile samfunnet og derfor trengte ekstra sterk støtte.

Tilfeldigvis ga New York Times samme dag en antydning til et troverdig svar på Friedmans retoriske spørsmål i en reportasje fra Ankara av Stephen Kinzer. Han skriver at "Tyrkias velkjente menneskerettsforkjemper ble satt i fengsel" for å sone en dom for å ha "oppfordret staten til å gå inn for en fredelig avtale med de kurdiske opprørerne." Et par dager tidligere hadde Kinzer antydet at dette kanskje ikke var hele historien: "Noen [kurdere] sier at de har blitt undertrykt under tyrkisk styre, men regjeringen insisterer på at de nyter de samme rettigheter som andre borgere." Man kan spørre om dette virkelig yter rettferdighet til noen av de verste tilfellene av etnisk rensing midt på 90-tallet, med titusenvis av drepte, 3500 landsbyer ødelagt (syv ganger antallet i Kosovo, som ble gitt i Clintons seierstale), 2,5-3 millioner flyktninger, og forferdelige grusomheter som er lett sammenliknbare med dem som daglig vises på avisforsidene og er begått av utvalgte fiender. Alt er rapportert i detalj av de fremste menneskerettsorganisasjoner, men ignoreres. Disse bedrifter ble utført takket være massiv militær støtte fra USA. Den økte under Clinton samtidig som grusomhetene toppet seg, og omfattet jetfly, angrepshelikoptre, utstyr for opprørskontroll og andre redskaper for terror og ødeleggelse, inkludert trening og etterretningshjelp for de verste drapsmennene.

Merk at disse forbrytelsene foregikk innenfor NATO selv gjennom hele 90-tallet, og under jurisdiksjonen til Europarådet og Den Europeiske Menneskerettsdomstol, som stadig kommer med domsavsigelser mot Tyrkia for landets USA-støttede grusomheter. Det var virkelig et bevis på selvdisiplin at deltakerne og kommentatorene "ikke festet seg ved" noe av dette ved feiringen av NATOs 50-årsjubileum i april. Disiplinen var spesielt imponerende i lys av det faktum at feiringen ble overskygget av dystre bekymringer over etnisk rensing -- utført av offisielt utpekte fiender og ikke av de opplyste statene som er i ferd med på nytt å vie seg sin tradisjonelle oppgave om å bringe rettferdighet og frihet til verdens lidende folk, og å forsvare menneskerettigheter, om nødvendig med makt, i henhold til prinsippene for Den Nye Humanismen.

Disse forbrytelsene er selvsagt bare en enkelt illustrasjon på svaret som gis av de opplyste stater på det dyptpløyende spørsmål om "hvordan vi bør reagere når stygge ting inntreffer på ubetydelige steder." Vi bør gripe inn for å trappe opp grusomhetene og ikke "snu oss vekk" under innflytelse av "dobbeltmoral", som de vanlige utflukter lyder når slike perifere saker uhøflig anføres. Dette viste seg også å være ærendet som ble gjennomført i Kosovo. Dette går klart fram av begivenhetenes forløp, men ikke av den [offisielle] versjonen som er filtrert gjennom ideologi og trossetninger. Denne godtar ikke uten videre at en konsekvens av "den kjempemessige luftkrigen" var at grusomhetene, som det ene året var i en skala tilsvarende de (USA-støttede) drapene i Colombia i 1990-årene, kunne ha økt opp mot et nivå som kunne ha nærmet seg grusomhetene innen NATO/Europa selv, i 1990-årene. Dette hvis bombingen hadde fortsatt.

Marsjordrene fra Washington er imidlertid de vanlige: sett sylskarpt fokus på forbrytelsene til dagens offisielle fiende, og la deg ikke distraheres av tilsvarende eller verre forbrytelser som lett kan avhjelpes eller stanses takket være den avgjørende rollen som de opplyste statene spiller i å forevige dem eller i å trappe dem opp når mektige interesser taler for det. La oss lystre ordrene og holde oss til Kosovo.

En seriøs undersøkelse av Kosovo-avtalen må i det minste ta for seg de diplomatiske valgmulighetene som forelå den 23. mars, dagen før "den kjempemessige luftkrigen" ble satt i gang, og sammenlikne dem med avtalen oppnådd mellom NATO og Serbia den 3. juni. Her blir vi nødt til å holde to versjoner atskilt: (1) den faktiske avtalen, og (2) fordreiningen av den [the spin] -- dvs USA/NATO-versjonen som er den som preger reportasjer og kommentarer i de opplyste statene. Selv den mest overflatiske betraktning avslører at den faktiske avtalen og den fordreide gjengivelsen er svært forskjellige. New York Times presenterte avtaleteksten med ingressoverskriften: "To planer for fred: Forskjellene mellom dem." De to fredsplanene er Rambouillet-avtalen som ble presentert for Serbia som et godta-dette-eller-bli-bombet ultimatum den 23. mars, og Kosovo-avtalen av 3. juni. Men i den virkelige verden er det tre "fredsplaner", to av dem lå på bordet den 23. mars; det var Rambouillet-avtalen, og resolusjoner den serbiske nasjonalforsamling vedtok som svar på denne.

La oss begynne med de to fredsplanene fra 23. mars og spørre hvordan de atskiller seg fra hverandre og hvordan de forholder seg til Kosovo-avtalen av 3. juni. Deretter vil vi kort se på hva vi med rimelighet kan forvente dersom vi bryter reglene og retter oppmerksomheten mot (tallrike) tidligere tilfeller av samme karakter.

Rambouillet-avtalen krevde fullstendig NATO-okkupasjon av og politisk kontroll over Kosovo, og faktisk militær okkupasjon av resten av Jugoslavia etter NATOs vilje. NATO skal "opprette og lede en militærstyrke" (KFOR) som "NATO vil etablere og utplassere" i og omkring Kosovo, som skal "operere under Det Nordatlantiske råds (NAC) autoritet og være gjenstand for dette råds styring og politiske kontroll gjennom NATOs kommandostruktur"; "KFORs leder er øverste autoritet innenfor operasjonsområdet når det gjelder tolkning av dette kapitlet [Implementering av Den Militære Avtalen], og dennes tolkninger er bindende for alle parter og personer" (med en irrelevant tilføyelse). OSSE (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa) har formell jurisdiksjon over sivile aspekter ved avtalen, koordinert med KFOR - en okkupasjonshær, som dermed skal avgjøre hva som skjer. Innen en kort tidsfrist skal den jugoslaviske hæren og innenriksdepartementets politistyrker omgruppere til "godkjente stasjoneringsområder", deretter trekke seg tilbake til Serbia, bortsett fra mindre enheter med begrenset våpenoppsetning (spesifisert i detalj) som beordres til grensevaktsoppgaver. Disse enheter skal kun forsvare grensene mot angrep og "kontrollere ulovlig grensepassering", og tillates ikke å forflytte seg innen Kosovo unntatt i sammenheng med disse oppgaver.

"Tre år etter at denne avtale er trådt i kraft skal det kalles sammen til et internasjonalt møte for å bestemme en prosedyre for å komme fram til en endelig avtale om Kosovo." Dette avsnittet oppfattes vanligvis dithen at det skal holdes en folkeavstemning om uavhengighet, men noe slikt sies ikke eksplisitt.

Hva angår resten av Jugoslavia er bestemmelsene som gjelder for okkupasjonen satt fram i Appendiks B: Status til den flernasjonale implementeringsstyrken. Den avgjørende paragrafen lyder:

"8. NATO personell skal, sammen med sine kjøretøyer, farkoster, fly og utstyr, nyte fri og ubegrenset passasje og fri og uhindret adgang overalt i hele Jugoslavia, inkludert Jugoslavias luftrom og territorialfarvann. Dette skal omfatte, men ikke være begrenset til, retten til å slå leir, å holde manøvre, bli innkvartert, og til å benytte hvilke som helst områder eller fasiliteter som er nødvendige for støtte, øvelse og operasjoner..." Resten beskriver bestemmelser som tillater NATO-styrkene og dem de har i sin tjeneste å opptre som de ønsker over hele Jugoslavias territorium, uten forpliktelser eller hensyntagen til landets lover eller bestemmelser fastsatt av myndighetene, som imidlertid pålegges å følge NATOs ordre "som første prioritet og med alle passende midler." En bestemmelse sier at "alt NATO personell skal respektere lovene som gjelder i Jugoslavia ...", men en tilføyelse gjør den uten mening: "Uten at det skal berøre deres privilegier eller immunitet i henhold til dette Appendix, skal NATO personell ..."

Det har vært spekulert på om ordlyden var valgt for å være sikker på at avtalen ble forkastet. Det kan godt tenkes. Det er vanskelig å tenke seg at noe land ville gå med på slike betingelser unntatt under en betingelsesløs kapitulasjon.

I den massive pressedekningen av krigen finner en få tilnærmet korrekte referanser til avtalen, særlig til den avgjørende artikkelen fra Appendiks B som nettopp er sitert. Den ble imidlertid omtalt så snart den hadde mistet sin betydning for en demokratisk avgjørelse. Den 5. juni, etter avtaleinngåelsen den 3. juni, rapporterte New York Times at i henhold til et tillegg til Rambouillet-avtalen "skulle en ren NATO-styrke gis full frihet til å forflytte seg hvorhen den ville i Jugoslavia, immun for enhver rettsforfølgelse," og avisen siterte også ordlyden. Åpenbart har det vært slik at mangelen på en klar og stadig gjentatt forklaring av de grunnleggende punkter i Rambouillet-avtalen -- den offisielle "fredsprosessen" -- har gjort det umulig for offentligheten å få noen ordentlig forståelse av det som foregikk, eller å bedømme presisjonen i den foretrukne versjonen av Kosovo-avtalen.

Den andre fredsplanen ble lagt fram i resolusjoner vedtatt av den serbiske nasjonalforsamling den 23. mars. Forsamlingen forkastet kravet om en militær okkupasjon fra NATOs side, og oppfordret OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og FN til å legge forholdene til rette for en diplomatisk avtale oppnådd ved fredelige midler. Den fordømte tilbaketrekningen av OSSEs observatørkorps (Kosovo Verification Mission) som forberedte bombingen den 24. mars. Resolusjonene oppfordret til forhandlinger "med sikte på en politisk overenskomst om vidtrekkende autonomi for Kosovo og Metohija [provinsens offisielle navn], med sikkerhet for full likhet for alle borgere og etniske samfunn, og med respekt for Republikken Serbias og Forbundsrepublikken Jugoslavias suverenitet og territorielle integritet." Dessuten, selvom "Det serbiske parlamentet ikke aksepterer nærvær av fremmede militærstyrker i Kosovo og Metohija," er det "serbiske parlamentet rede til å vurdere størrelsen på og sammensetningen av det internasjonale nærvær i Kosmet [Kosovo/Metohija] for å sikre gjennomføringen av overenskomsten, umiddelbart etter at en politisk avtale om selvstyre er bifalt og akseptert av representanter for alle folkegruppene bosatt i Kosovo og Metohija."

Hovedpunktene i disse resolusjonene ble referert av de fleste større telegrambyråene og er derfor med sikkerhet kjent i alle nyhetsredaksjoner. Databasesøk har funnet noen ganske få omtaler, og ingen i den nasjonale presse eller større tidskrifter.

De to fredsplanene fra 23. mars er på denne måten forblitt ukjente for allmennheten, selv det faktum at det dreidde seg om to, ikke én plan. Standardpåstanden er at "det var Milosevic's vegring mot å akseptere ... enn si diskutere planen om en internasjonal fredsbevarende styrke [nemlig Rambouillet-avtalen] som startet NATO-bombingen den 24. mars" (Craig Whitney, New York Times), en av de mange artikler som beklaget serbisk propaganda -- uten tvil med rette, men med et par forglemmelser.

Fanatikere vet med stor selvsikkerhet svarene på hva resolusjonene til den serbiske nasjonalforsamling betydde -- ulike svar alt etter hva slags fanatikere de er. For andre hadde det eksistert en måte å finne svarene på: nemlig å prøve ut mulighetene. Men de opplyste statene foretrakk ikke å forfølge denne tanken; da heller bombe, med de forventete resultater.

De videre skritt i den diplomatiske prosessen og hvordan de ble fortolket i de doktrinære institusjonene fortjener et nærmere studium, men jeg vil hoppe over dette nå, og gå rett på Kosovo-avtalen av 3. juni. Som ventet er den et kompromiss mellom de to fredsplanene fra 23. mars. USA/NATO oppga, i det minste på papiret, sine hovedkrav, sitert ovenfor, som hadde ført til at Serbia forkastet ultimatumet. Serbia har på sin side samtykket i "nærværet av en internasjonal sikkerhetsstyrke med betydelig NATO-innslag [som] skal utplasseres med enhetlig kommando og kontroll ... under FNs overoppsyn." Et tillegg til teksten lyder: "Russlands standpunkt at den russiske kontingent ikke skal stå under NATO-kommando og dens forhold til det internasjonale nærvær vil bli regulert av relevante tilleggsavtaler." Det foreligger ingen bestemmelser som tillater adkomst til resten av Jugoslavia for NATO eller for "det internasjonale sikkerhetsnærvær" i sin alminnelighet. Politisk kontroll over Kosovo skal ikke ligge i hendene på NATO, Serbia eller OSSE, men hos FNs sikkerhetsråd, som vil opprette "et interimstyre for Kosovo." Hvordan tilbaketrekningen av de jugoslaviske styrkene skal skje er ikke spesifisert i samme detalj som i Rambouillet-avtalen, men skal foregå omtrent på samme måte, men raskere. Resten ligger innenfor de to planene fra 23. mars.

Resultatet indikerer at det kunne vært foretatt diplomatiske framstøt den 23. mars. Dette kunne ha avverget en fryktelig menneskelig tragedie med konsekvenser som vil ha ringvirkninger i Jugoslavia og andre steder og som på mange måter er svært illevarslende

Det som er sikkert er at situasjonen ikke lenger er som den var den 23. mars. En overskrift i New York Times den dagen Kosovo-avtalen ble kjent beskriver situasjonen nøyaktig: "Problemene i Kosovo har så vidt begynt". Et av de "overveldende problemene" som ligger forut er i følge Serge Schmemann repatrieringen av flyktningene "til landet av aske og graver som en gang var deres hjem", og "den enormt kostbare utfordringen å bygge opp igjen den totalt ødelagte økonomien i Kosovo, resten av Serbia og nabolandene." Han siterer Balkan-historikeren Susan Woodward fra Brookings-institusjonen, som føyer til "at alle menneskene som vi ønsket skulle hjelpe oss med å bygge opp et stabilt Kosovo er blitt knust som et resultat av bombingene," og kontrollen er lagt i KLAs hender (Kosovos frigjøringhær). USA fordømte KLA som "uten noen tvil en terrorist-gruppe" da den begynte med samordnete angrep i februar 1998. Disse ble fordømt i "sterke ordelag" som "terroristaktiviteter" av Washington som dermed antakelig ga Milosevic "grønt lys" til å sette i gang den kraftige undertrykkingen som førte til Colombia-liknende voldstilstander, før bombingene utløste en voldsom opptrapping.

Disse "overveldende problemene" er nye. De er "resultatene av bombingene" og de ondsinnete serbiske reaksjonene på dem, skjønt problemene som eksisterte før de opplyste statene tydde til vold var skremmende nok.

Går vi fra kjensgjerninger til fordreide nyheter, ser vi at avisoverskriftene hyllet de opplyste staters og deres lederes store seier som tvang Milosevic til å "kapitulere", til "å si 'nåde'", til å akseptere "en NATO-ledet styrke", og til å overgi seg "så nær betingelsesløst som noen kunne ha forestilt seg", ved å underkaste seg "en verre avtale enn Rambouillet-planen, som han hadde forkastet." Ikke akkurat den virkelige historien, men mye nyttigere enn kjensgjerningene. Det eneste alvorlige spørsmål som diskuteres er om dette har vist at høyverdige moralske mål kan nås med luftkrig alene, eller om dette ennå ikke er bevist, som det hevdes av kritikerne som får lov å være med i debatten. Storbritannias "eminente militærhistoriker" John Keegan ser "på krigen som en seier ikke bare for luftstyrker men for 'Den Nye Verdensorden' som president Bush proklamerte etter Gulf-krigen," rapporterer militæreksperten Fred Kaplan. Keegan skrev at "hvis Milosevic virkelig er en slagen mann, vil alle potensielle Milosevic'er rundt omkring i verden bli nødt til å revurdere sine planer."

Denne vurdering er realistisk, men ikke på den måten Keegan later til å mene: snarere i lys av Den Nye Verdensordens virkelige mål og betydning, slik det er klargjort i en rekke viktige dokumenter fra 90-årene som ikke er omtalt i pressen, og en overflod av faktiske bevis som hjelper oss til å forstå den egentlige betydningen av uttrykket "potensielle Milosevic'er rundt omkring i verden." For bare å holde oss til Balkan-regionen, så er ikke de strenge bemerkningene myntet på de kjempemessige operasjonene med etnisk rensing og fryktelige grusomheter som foregår innenfor NATO selv, i dets sørøstlige hjørne, under europeisk jurisdiksjon og med avgjørende og stigende støtte fra USA, og slett ikke foretatt som reaksjon på et angrep av verdens mest fryktinngydende militærmakt under trusler om umiddelbar invasjon. Disse forbrytelser er legitime i henhold til reglene som skal gjelde under Den Nye Verdensorden, kanskje til og med fortjenstfulle, i likhet med grusomhetene andre steder som utøves i overenstemmelse med det lederne for de opplyste statene oppfatter som sine interesser og som regelmessig settes i gang av dem når det er nødvendig. Disse kjensgjerninger, som ikke er særlige vanskelige å forstå, gjør det klart at under "den nye internasjonalismen ... vil brutal undertrykkelse av hele etniske grupper" ikke bare bli "tolerert," men bli aktivt fremmet -- akkurat som under den "gamle internasjonalismen" til "Det samspillende Europa", USA selv, eller mange andre fremragende forløpere.

Mens kjensgjerninger og fordreide nyheter skiller seg skarpt fra hverandre kan det argumenteres for at kommentatorene er på trygg grunn når de framstiller USA/NATO-versjonen som om den var sannheten. Den vil bli en sannhet rett og slett som følge av fordelingen av makt og pressens vilje til å tjene maktens interesser. Dette er et vanlig fenomen. Ferske eksempler er Fredstraktaten i Paris fra januar 1973 og Esquipulas-avtalen fra august 1987.

I det første tilfelle ble USA nødt til å undertegne siden bombingene i julehelgen mislyktes i å bevege Hanoi til å oppgi avtalen som USA og Vietnam hadde inngått i oktober året før. Kissinger og Det Hvite Hus annonserte deretter straks og i tydelige ordelag at de kom til bryte enhver betydningsfull del av traktaten de var i ferd med å signere, samtidig som de presenterte en annen versjon som ble lagt til grunn i avisreportasjer og kommentarer, slik at da den vietnamesiske fienden til slutt reagerte på de alvorlige amerikanske avtalebruddene ble landet straks stemplet som en uforbederlig aggressor som måtte straffes enda en gang, hvilket også skjedde.

Den samme tragedie/farse fant sted da de mellom-amerikanske presidenter sluttet seg til Esquipulas-avtalen (ofte kalt "Arias-planen") til tross for sterk motstand fra USA. Washington trappet straks opp sin krigføring i strid med det ene "avgjørende element" i avtalen, og gikk deretter i gang med å bryte i stykker de andre punktene med makt, noe de lyktes med i løpet av et par måneder samtidig som de fortsatte å undergrave ethvert diplomatisk framstøt helt til de vant en endelig seier. Washingtons versjon av avtalen, som skilte seg skarpt fra den virkelige i avgjørende punkter, ble den som ble akseptert. Resultatet kunne derfor hylles i avisoverskriftene som "En seier for USAs fair play" med amerikanerne "Forent i glede" over ødeleggelsene og blodsutgydelsene, og overveldet av begeistring i "denne romantiske tidsalder" (Anthony Lewis, overskrifter i New York Times, som alle gjenspeiler den alminnelige gledesrus over å ha løst oppgaven en hadde satt seg).

Det er overflødig å komme inn på det som videre skjedde i disse og tallrike liknende tilfeller. Det er liten grunn til å vente at den foreliggende sak vil få et annet forløp -- med det vanlige og avgjørende forbehold: Hvis vi lar det skje.. 

[Oversatt av Knut Rognes fra Noam Chomsky: "Kosovo Peace Accord" som ble lagt ut på ZNets nettsider den 7. juni 1999. Denne oversettelsen er fra en revidert utgave av nettartikkelen som er å finne på http://www.zmag.org/crisescurevts/peace_accord.htm. En tidligere versjon av oversettelsen ble trykket i Klassekampen i to deler: (1) "Fredsavtalen for Kosovo" 16. juni 1999 og (2) "Sannheten om krigen" 17. juni1999].

Siden lagt ut 17. juni 1999