Astor Larsen og Carsten Thomassen hevder (KK 7. juni) at kritikk av ulik type fremsatt i det siste "ender opp med at PLO og ledelsen (ikke minst Yasser Arafat) ikke fortjener støtte og solidaritet. Dette er en feilslått og reaksjonær konklusjon som spiller ballen rett i beina på Israel og USA".

Dette er gamle toner. Jeg har i ulike artikler prøvd å formidle det syn at AL / CTs oppfatning av motsetningene i Midt-Østen ikke lenger er dekkende for dagens realiteter, og at Arafat snarere er en essensiell brikke i Israels og USA strategi. Dette syn er selvsagt ikke noe jeg har funnet på selv. Det hevdes av fremstående Midt-Østen analytikere: Israel Shahak, Tanya Reinhart (begge israelske jøder) og Noam Chomsky (amerikansk jøde), og med overordentlig stor kraft av f.eks. Edward Said i de to bøkene "Peace and its Discontents" og "The Politics of Dispossession", begge forbudt i områdene kontrollert av PA. Said har vært medlem av det palestinske nasjonalråd og er den person som fremfor noen annen er selve inkarnasjonen av palestinsk nasjonalfølelse. Han har offentlig kalt Arafat for en kollaboratør, en leder for en slags palestinsk Vichy-regjering over selvstyreområdene. Han har bedt Arafat og de nåværende ledere av PLO om å tre tilbake. Han har videre bedt om at det palestinske nasjonalråd kalles sammen på nytt og utpeker en ny ledelse. Spiller Edward Said ballen i beina på Israel og USA?

Det er påfallende at AL / CT, liksom Godal, Mona Juul, Jan Egeland, og sikkert resten av EU og USA finner trøst i at det skal være Arafat selv som har bedt om gransking av eventuell korrupsjon og misbruk av bistandsmidler. KK opplyser ikke at Arafat ba en slektning om å utføre arbeidet. Når vi også vet at Mona Juul er gift med Terje Rød Larsen og antakelig er på de aller beste vennskapelige føtter med Arafat privat, burde ikke KK finne så stor trøst.

Til slutt snakker AL / CT om et "rettferdig oppgjør med angivere, quislinger og eiendomsselgere...". Javel. De nylige drapene på palestinere som selger land til jøder er foranledningen til kommentaren. Jeg er ikke kjent med at likvidasjon av eiendomsselgere har vært PLO-politikk tidligere. Men PLO har nå utstedt ordre om dødstraff på slike handlinger.

Vi vet alle at verdenssamfunnet (unntatt USA og Israel) i gjentattte FN-resolusjoner har gitt uttrykk for at Vestbredden og Gaza er okkuperte områder som i sin helhet tilhører en fremtidig palestinsk stat. Palestinerne har altså alene hatt et rettmessig og internasjonalt anerkjent krav på disse områdene. Nå har Arafat signert dokumenter (Oslo 1 og 2) som henviser status og suverenitet over disse områder til resultatet av "final status negotiations". Edward Said kan derfor med rette si: Arafat har gitt Israel et like rettmessig krav på områdene som palestinerne selv. Gitt styrkeforholdet mellom forhandlingspartene følger konklusjonen med nødvendighet: Arafat er den største av eiendomsselgerne. AL / CT må mene at "et rettferdig oppgjør" er særlig på sin plass her, i betraktning av salgets størrelse.

En annen ting tilsutt: Siden postmodernistene nå er ute, kunne KK kanskje tenke på a gi plass til Noam Chomsky's analyser i Z-Magazine av Oslo 1 (The Israel Arafat Agreement) og Oslo 2 (A Painful Peace)?

Til Avisartikler

Til hjemmesiden