(Dette er en eldre arikkel skrevet i 2002; adressen er ikke korrekt)

Spyfluer fra Midtøsten

av

Knut Rognes, Høgskolen i Stavanger, Postboks 8002, 4068 Stavanger

 

Det er ikke bare olje det arbeides med ved Høgskolen i Stavanger.

TAKSONOMI

Vi er en liten gruppe folk her som arbeider med zoologisk taksonomi eller systematikk, dvs den grenen av zoologien som består i å beskrive, navngi og klassifisere arter. Dette er biologisk grunnforskning overordnet all annen biologisk forskning. Ingen biolog kan gjøre noe meningsfullt arbeid med levende vesener uten å vite hvilken art de arbeider med, hva den heter, hvilke organismer som er dens nærmeste slektninger, og hvor den finnes. Alle biologer står derfor på skuldrene til taksonomene som har arbeidet med ulike dyregrupper opp gjennom tidene. Taksonomiske publikasjoner foreldes aldri, de hører med til den grunnleggende biologiske referanselitteratur, og man skriver vel så mye for sin ettertid som for sin samtid. Og skriver man feil blir ens ettermæle deretter.

Mange biologer beveger seg i et univers av svært få organismer: en sopp (Neurospora crassa), en bakterie (Escherichia coli), en rundorm (Caenorhabditis elegans), en flue (Drosophila melanogaster), en blomsterplante (Arabidopsis thaliana), en gnager (Mus musculus), en ape (Pan troglodytes), og mennesket (Homo sapiens). Til gjengjeld er disse utforsket i den minst detalj, til og med genomet er kartlagt i sin helhet for de fleste. Biologer flest er derfor ikke til daglig konfrontert med verdens biodiversitet, men er mest opptatt av en eller annen liten detalj i en bestemt organismes måte å funksjonere på.

Systematikere hører likevel til de forskerne som er minst verdsatt - bokstavelig talt. Det er mange grunner til at dette ikke er et felt for kortsiktig økonomisk vinning for dem som vil satse penger (staten eller det privat næringsliv). Utdanning av en spesialist på en dyregruppe tar lang tid (10-20 år) og mange små dyr er mer eller mindre uten betydning for våre liv. Litteraturen innenfor et lite område er enorm, og en spesialist må kjenne litteraturen fra 1750 og til i våre dager. Systematikk som fagfelt er typisk "musealt" og lite "flashy", i den forstand at det ikke krever mye imponerende utstyr - selv om systematikere i våre dager er begynt å ta i bruk mer sofistikerte teknikker som DNA sekvensanalyse og tilhørende avansert apparatur - stort sett kommer man langt med et stereomikroskop og en datamaskin og et fotoapparat, foruten tilgang til et godt bibliotek.

Opp gjennom historien har taksonomene ofte vært folk som har forsket på sin fritid og hatt sitt levebrød fra annen virksomhet. Den mest kjente taksonom er Carl von Linné.

Systematikere er i våre dager mest sysselsatt med å rutineidentifisere arter i økologi- eller biodiversitetsstudier. I framtiden vil nok dette på mange måter bli sett på som sløsing med dyr arbeidskraft. I dag kan DNA, ekstrahert fra et lite fragment av en larve, fra et bruddstykke av en vinge eller fra et bein, brukes til å identifisere arten fragmentene hører til meget raskt og mer eller mindre automatisk, forutsatt at vedkommende arts DNA er kjent i tilstrekkelig grad. Rutinebestemmelser kan derved i fremtiden gjøres automatisk.

Men har man i en slik verden da bruk for taksonomer? Ja, absolutt, av minst to viktige grunner. For det første trenger man en spesialist på en dyregruppe for å assosiere en art med artens unike DNA. DNA-prøver må altså tas fra eksemplarer som er entydig navngitt av en topp-spesialist på artens taksonomi. For det andre trenger man taksonomer til å beskrive nye arter og erkjenne dem som sådan for verdens biodiversitet er på ingen måte endelig kartlagt.

SPYFLUER

Antallet av dyrearter i verden er meget stort. Anslagene ligger stort sett mellom 1-10 millioner. Det store flertall av arter består av insekter (80%).

Vakre farger og mønstre

Spyfluer er en liten familie (Calliphoridae) av tovingete insekter (Diptera) som omfatter ca 1000 arter i hele verden. De er ofte ganske store fluer og mange har vakre metalliske farger i blått (Rhyncomya cyanicolor), grønt (Rhyncomya cyanescens) og grønnsvart (Cosmina par ) eller nesten helt svart (Cosmina maroccana). I undergruppen Rhiniinae har noen representanter en bakkropp som er mer eller mindre fullstendig gul (Rhyncomya sinaiensis) (Rhyncomya subspeciosa). Noen arter har svarte flekker på hodet (Rhyncomya sinaiensis). Noen helt gule rhiniiner vet man er aktive bare om natten. Den gule fargen, dvs mangel på sklerotisering og mørkfarging av det ytre skjelett gir antakelig dårlig beskyttelse mot UV-stråling

Nedbrytere

De mest kjente spyfluene legger egg på døde dyr og larvene spiser dem opp på kort tid om temperaturen er gunstig. I Afrika kan f.eks. en død elefant bli spist opp av larvene til spyfluer på ca 7 dager slik at det bare er skjelettet igjen. Var det ikke spyfluer i verden ville landskapet vært fullt av døde dyr som bare ville blitt nedbrutt svært langsomt ved bakteriers virksomhet.

Sykdomsspredere

Selv om det ikke eksisterer så mange arter spyfluer, er deres individantall til gjengjeld meget stort når det gjelder enkelte arter. Overalt hvor det forekommer søppel, døde dyr, eksrementer, søte safter osv myldrer det av spyfluer, og de spiller en overordentlig stor rolle som spredere av mikrober og sykdomsfremkallene mikroorganismer.

Rettsmedisinsk betydning

Døde mennesker er også attraktive for spyfluer, og egg og larver som en finner på lik i forbindelse med drapssaker kan fortelle mye om tidspunktet for når døden inntraff, selvsagt et svært viktig punkt i etterforskningen. Kjenner man arten kan det fortelle enda mer om omstendighetene rundt dødsfallet.

Sårhelingsterapi

Spyfluelarver blir også brukt i sårhelingsterapi. Sår som ikke vil gro etter mer konvensjonell behandling, gjør det ofte dersom sterile spyfluelarver av bestemte typer får anledning til å leve i såret og dermed "beite" på bakteriene som lever der.

Parasitter på mange andre dyr

Ikke alle spyfluer har et levevis som påvirker mennesket så dramatisk som dette. Noen har larver som lever mer bortgjemt i fuglereir, der de suger blod av fugleunger. Andre legger egg på snegl, frosk og padder, og meitemark. Noen arter som hører til underfamilien Rhiniinae har larver som lever i termitt-reir, og synes å leve av de voksne termittene. Andre angriper eggene til gresshopper.

Unilarvipari

Flere ganger i spyfluenes evolusjonshistorie har noen arter fått evnen til å legge en enkelt langt utviklet og stor larve som tåler langt mer enn små skjøre egg. En slik larve kan raskt fortære f.eks. en snegl eller annet av passende størrelse og derved forpuppe seg og utvikle seg til et voksent insekt raskere enn eggleggende slektninger. Slikt kan være nødvendig der larvemat kanskje bare forekommer sporadisk.

Et annet eksempel på noe som likner unilarvipari (bokstavelig betyr det énlarvefødsel) er selvsagt mennesket, menneskeaper og andre dyr som bare investerer sin formeringsevne i ett avkom av gangen, motsatt f.eks. en frosk, som lager et tallrikt avkom (rumpetroll), der bare ganske få overlever, og mye ressurser derfor er bortkastet.

MIDTØSTEN

De siste 6-7 årene har jeg hatt den glede og ære å ha fått anledning til å bearbeide systematisk et stort materiale av spyfluer fra Midtøsten innsamlet av entomologer ved Tel Aviv universitetet i Israel. Hovedmengden av materialet er innsamlet i løpet av de siste 25-30 år og omfatter ca 2500 eksemplarer.

Materialet er fra Israel, Golan-høydene, Vestbredden, Gaza-stripen og Sinai halvøya, dvs fra alle de områdene Israel har okkupert, annektert og/eller forlatt i moderne tid (KART - http://www.un.org/Depts/Cartographic/map/profile/israel.pdf ).

Dyregeografisk er regionen et møtested for asiatisk, afrikanske og europeisk fauna. De klimatiske forholdene i området er svært varierte, med et typisk middelhavsklima i selve Israel, med varme tørre somre og kjølige (milde) vintre med en del nedbør. Områdene i nord (Galilea, Golan-høydene) og langs kysten har høyest fuktighet, mest nedbør og de laveste temperaturene. Fjellområdene på Vestbredden, områdene i dalen mellom Tiberias-sjøen halvveis ned mot Dødehavet og deler av Negev er halv-ørken. Områdene ved Dødehavet, Arava-dalen sydover mot Elat, Negev og størstedelen av Sinai er ørken.

Topografisk er området også svært variert. Hermonfjellet i nord når opp i 2800 meters høyde. Dødehavet ligger 400 m under havets overflate, fjellområdene i Galilea når opp mot 1200 moh, de høyestliggende delene av Vestbredden er 700-1200 moh. Store deler av Negev består av høytliggende fjellområder (800-1000 moh) og i Sinai går fjellene opp til over 2500 moh.

REVISJON

Hva gjør en spesialist med 2500 spyfluer fra Midtøsten foran seg?

Man ser på hvert eneste eksemplar og sorterer dem i bokser etter hvilken art man finner ut at det hører til. Man gransker og studerer og registrerer så mange ytre bygningstrekk som mulig. Man koker deler av fluene i kaliumhydroksid og dissekerer fram kjønnsorganene både hos hanner og hunner. Disse organene inneholder ofte de viktigste karakterene til å karakterisere de ulike artene. Man sammenlikner alle detaljene med andre arter man kjenner. Man finner ut om det er en allerede navngitt art man har foran seg, eller om det er en ny art for vitenskapen. Man konsulterer litteratur og kataloger over faunaen i naboregionene. Man låner inn eksemplarer av liknende arter fra andre museer. Man lager beskrivelser av de nye artene, og nybeskrivelser for de kjente artene, dersom disse ikke er godt nok beskrevet allerede til å skille dem fra de nybeskrevne. Man dokumenterer bygningstrekkene ved tallrike illustrasjoner, ofte 10-15 tegninger for hver art. Av særlig betydning er de hannlige parringsorganene, som består av noen griperedskaper - de såkalte cerci og surstyli (Rhyncomya dumonti - vist utenfra og innenfra), og selve det intromitterende organ - aedeagus (Rhyncomya dumonti - vist fra oversiden, i profil og fra undersiden). Disse organene er alle ulike ulikt utformet for de ulike artene. Like viktig å beskrive er det hunnlige eggleggingsorgan - ovipositor. Det er et formet som et teleskopisk rør som kan skyves ut og trekkes sammen (jfr teleskopisk fiskestang). På figuren av Rhyncomya negevi er røret snittet opp på langs og montert flatt. Eggleggingsrøret inneholder et vell av kjennetegn. Man lager bestemmelsesnøkler som andre kan bruke i ettertid for å finne ut navnet på et enkelt insekt vedkommende har funnet. For de nye artene finner man selv på et vitenskapelig navn, for de kjente artene finner man ut hvilket navn som er det gyldige og oppretter lister over ulike navn som har vært brukt av ulike forskere på den samme arten opp gjennom tidene (synonymi-liste). Endelig registrere man og fører inn i databaser opplysninger om hvert eksemplar (art, funnsted, dato, finner, museum det befinner seg i osv) som man finner på hver etikett.

RESULTATER

Det er få steder i verden der spyfluefaunaen er kjent i sin helhet. Det gjelder stort sett bare i nord-Europa og Skandinavia og heller ikke her med 100% sikkerhet. I Israel og naboområdene var det i den perioden britene styrte mandat-området Palestina kjent 12 arter i familien. Selv arbeidet jeg med deler av faunaen også sent på åtti-tallet og i 1988 ble artsantallet i området anslått til 27 arter.

I den systematiske revisjonen som jeg nå har fullført og som blir publisert i disse dager (1), er det fastslått at 43 arter forekommer i området, en økning på nærmere 60 %. Ni av artene er nye for vitenskapen. I oversikten fra 1937 var det bare to arter av de 12 som hørte til underfamilien Rhiniinae (17 %). I dag vet man at 23 av de 43 artene hører hit, altså 53 % av faunaen. Dette er en ganske dramatisk endring i forståelsen av områdets biodiversitet. Til sammenlikning kan det nevnes at det finnes 45 arter spyfluer i Norge, men ingen representanter for underfamilien Rhiniinae. Av de 45 artene som forekommer i Norge er det bare ni som også forekommer i Israel og naboområdene.

Det er laget nøkler til alle artene, og revisjonen vil være nødvendig for enhver som vil studere faunaen i Afrika nord for Sahara, Tyrkia, Libanon, Syria, Iran, Iraq, og hele den arabiske halvøya. Revisjonen legger et nytt grunnlag for studier av spyfluefaunaen i disse områdene som antakelig vil by på overaskelser når faunaen blir studert i detalj. Svært mange bygningstrekk er illustrert og genitaliene er illustrert for alle artene.

Det ble oppdaget at tre arter, hvorav to nye for vitenskapen, formerer seg ved unilarvipari - én larve fylte nesten hele bakkroppen til hunnen - og det er første gang dette fenomen er oppdaget innen underfamlien Rhiniinae.

POLITISK ETTERSPILL

Geografiske navn i Midtøsten er gjenstand for strid og sterke følelser. Skal man bruke arabiske, hebraiske eller engelske navn på lokaliteter? Hører de annekterte Golan-høydene, og de okkuperte områdene Vestbredden og Gaza-stripen til Israel? Jeg mener at de ikke gjør det, og i listene over funnsteder for de ulike artene blir funn fra hvert av disse områdene og funn fra Sinai sideordnet med funn fra Israel (definert av grensene fra før krigen i juni 1967). Dette gjorde at redaksjonen i Israel Journal of Entomology ikke ville akseptere manuskriptet slik det var ferdig fra min hånd. Alle lokalitetene (unntatt de i Sinai) skulle anses som å høre til Israel. Jeg mener dette var en politisk avgjørelse av redaksjonen som ikke hadde det minste med vitenskap å gjøre og nektet å bøye meg for dette krav (se diskusjonen i Nature gjengitt på min hjemmeside http://home.gethome.no/~akrognes/PublicationsInZoology.htm (punktene 81 - 2002 og 82 - 2002). Manuskriptet ble derfor publisert annet sted (1). Takk til Høgskolen i Stavanger for bidrag til finansiering av trykkingen.

---------------------

(1) Rognes, K. "Blowflies (Diptera, Calliphoridae) of Israel and adjacent areas, including a new species from Tunisia" - Entomologica Scandinavica Supplement No. 59, 148 pp, 302 figs (2002)