Knut Rognes

Snart iverksettes Reform 97 og 5.-klassingene og 8.-klassingene skal arbeide etter nye læreplaner. "Stimulus 5" er en lærebok i "Natur- og miljøfag" for disse 5.-klassingene. Den inneholder mye rart.

Før trodde en alt i naturen tjente bestemte formål og var resultatet av en rasjonell og hensiktsmessig skaperplan. Ikke nå. Likevel er det ikke uvanlig at både biologer og andre uttrykker seg i teleologiske og antropomorfe vendinger. Faren er at barna selvfølgelig forføres til å tro at naturen faktisk forholder seg slik. "Blomster" gis i denne boken disse egenskaper: de kan være interessert i noe; de vet om seg selv; de vil noe; de kan bruke noe; de kjenner objekter i omverdenen. Kanskje ikke forfatternes intensjon, men dette står på s. 39: "Men hvorfor er blomstene så interessert i at insektene skal komme til dem og spise opp nektaren? Jo, mange blomsterplanter vil ha pollen fra en annen plante ... Til det kan de bruke insektene."

Når det gjelder arvestoff og identitet hevder boken at "[a]rvestoffet inneholder nok informasjon til å lage en nøyaktig kopi av kroppen din." Men dette er bare sant dersom miljøet er helt nøyaktig det samme i hele den nye organismens (kopiens, klonens) levetid. Dette faktum kunne gitt stoff for ny refleksjon: Kan f.eks. helt identiske miljøer noen gang realiseres? Eneggete tvillinger er ikke make, ofte til og med speilvendte i visse egenskaper, selvom de er identiske genetisk sett og til og med har hatt samme mor. Vi snakker som kjent om arv og miljø.

Boken hevder at når været blir kaldere, "forteller det plantene at de skal hvile". Men faktisk er det endringer i lyset som induserer de fysiologiske endringene i plantene før vinteren kommer.

Fotosyntesen er gitt en original behandling og forfatterne har forsøkt seg på forenklinger: "Bladene på et tre er som små fabrikker. Der lages den maten treet trenger for å leve. Trærne bruker ikke all maten, men tar vare på en stor del av den. Det kalles å lagre. Trærne lagrer maten i stammen og røttene." Barna ledes til å tro det er et stort matlager inni stammen og nedi røttene som planten kan bruke av. Greitt nok, men boken glemmer plantens egen vekst og unngår dermed det mest sentrale poeng, nemlig at karbonatomene (C) i luftens karbondioksidmolekyler (CO2 ) brukes til å bygge opp selve planten, iallfall all cellullosen i planten, dvs det som et tre i all hovedsak består av. Når en askegrein med grønt bladverk vokser 1,5 m og blir 2 cm tykk i løpet av noen sommermåneder så har råstoffene i hovedsak bare vært luft og vann. Skal barna kalle denne greinen mat?

Trærne hevdes å begynne sitt liv som et frø, i motsetning til dyrene som "begynner sitt liv som et lite egg". Men både trær og alle andre planter starter sitt liv som en eggcelle befruktet av en annen kjønnscelle. Hva er formålet med å underslå dette?

Befruktning bør vel også for 10-11åringer defineres som det det er: en sammensmelting av to kjønnsceller, den ene oftest ubevegelig (eggcellen, definert som hunnlig) og den andre oftest bevegelig (sædcellen, definert som hannlig). Men KUF (som har godkjent boka) vil lære barna noe annet: "I blomsten finnes pollenkorn ... og frøemner. Pollen fra en annen blomst kan befrukte frøemnet." Barna ledes til å tro at det er forskjell på planter og dyr også på dette området.

Begrepene frø og frøspredning, frukter og fruktspredning, pollenkorn, vindpollinering og insektpollinering blandes ofte sammen hos elever og studenter. Her innføres en virkelig radikal løsning på dette pedagogiske problem: frukter skilles ikke begrepsmessig fra frø, og alt kalles "frø". En frukt er definert som en lukket beholder med frø inni. Selve beholderen er ofte saftig og farget, men kan godt være tørr som knusk. Tomaten er en frukt, med frø inni. Her har barna lærestoffet med seg i matpakken.

I boken avbildes flere steder frukter av ulike planter, men overalt omtales de som frø. Barna oppfordres til å leke med noe som kalles "helikopterfrø". Vi får nemlig opplyst at "noen frø er laget slik at de roterer....". Det en her skal leke med er lønnetreets frukter. De roterer om de kastes opp i luften. Men boken forteller ikke om det egentlige frøet. Det er synd, for her det noe spennende: en fiks og ferdig grønn liten plante med to lange sammenfoldete blad inni i et tynt skall.

Læreplanen selv er muligens opphavet til forenklingen. I følge denne skal " elevane .... arbeide med ... samanhengen mellom spreiingsmåte og utforming av frøa". Nå er det slik at de omtalte interessante utforminger i svært mange tilfelle dreier seg om frukten (som omslutter frøene) og ikke frøene selv (selvom selje, geitrams og bomullsplanten er viktige eksempler på det motsatte). Så en vil komme opp i vanskeligheter om en godtar læreplanens falske verdensbilde. Skal vi kalle blåbær, ertebelgen og opiumskapselen for frø?

Småkrypene barna finner under steiner og gamle planker skal fram i lyset og det er bra. Et sted avbildes et tusenbein. I teksten til bildet beskrives derimot en skolopender (brun steinkryper).

Fordøyelsessystemet hos mennesket har fått bred omtale og et par figurer. På en av dem er tarmen tegnet som et permanent utspilt kloakkrør. Det renner noe grums i bunnen. I virkeligheten omslutter tarmen innholdet tett, slik det er vist på en annen figur. Som kjent går tarmen inni kroppen i alle mulige retninger i forhold til tyngdekraften (motsatt kloakkrør). Det er grådig mye luft i det avbildete kloakkrøret vårt og vil gi en brakfis. Det vil barna finne ut.

Kråkebollen er et annet dyr som volder besvær. Et sted skal barna krysse av i et skjema for å sammenlikne det med andre organismer. I et fakta-avsnitt blir barna "hjulpet" med utfyllingen: "Kråkebollen har har et slags skjelett. Det er et hardt skall på utsiden av kroppen. Vi kaller det et ytre skjelett." Nei, det gjør vi slett ikke! Utenfor kalkskjelettet har kråkebollen, som alle andre pigghuder, muskler og hud. Den har derfor et indre (mesodermalt) skjelett, og det en svært så vesentlig forskjell i fagfolks øyne.

Barna belæres også om at "kråkebollen beveger seg ved hjelp av de mange piggene", selvom ethvert barn som har satt fra seg en kråkebolle på svaberget eller studert den i en balje med sjøvann vet at den bruker sugeføttene til dette (forøvrig avbildet i boken).

I femteklasse skal barna etter planen lære om forskjellige stoffer og hvordan de påvirkes. Tilberedning av mat er et egnet emne. Forfatterne spør hvorfor vi må koke og steke maten. Her er svaret deres: "Stivelse er lange kjeder med sukker. Dersom du koker en potet, vil du bryte ned de lange kjedene med stivelse [sic], og det blir lettere for cellene å ta opp sukkeret". Men forholdet er at vi koker poteter for å sprenge celleveggene av cellullose slik at fordøyelsesenzymene kan komme til stivelseskornene inni cellene. Dermed kan vi utnytte næringen bedre. De lange stivelsesmolekylene blir ikke spaltet av koking. Skulle vi fått til det måtte vi ha kokt poteter i saltsyre. Men da går gryten i stykker.

Hastverket og reformiveren er stor i KUF, men det går over stokk og stein. Stakkars lærere!

Til Avisartikler

Til hjemmesiden