"Horder av selvforsvarsgrupper"

 Av Noam Chomsky

Dette er en oppfølging av min artikkel om den multilaterale investeringsavtalen (MAI) i mai-nummeret [av Z-Magazine; se Klassekampen, 25., 27. og 29. Juli 1998, KRs. anm.]. Det gikk i trykken et par uker før 27 april som var satt som måldato for underskriving av MAI av OECD-landene. Det var da temmelig klart at en ikke ville komme til enighet, noe en heller ikke gjorde - en viktig begivenhet som det er verdt å tenke nøye over.

Fiaskoen var delvis et resultat av intern uenighet - for eksempel europeiske innvendinger mot det føderale systemet i USA og gyldigheten av amerikanske lover utenfor landets grenser, bekymring over mulighetene til å bevare kulturell egenart og så videre. Men et mye viktigere problem reiste seg truende. Det ble stadig vanskeligere å sikre at reglene for den globale orden fortsatt skulle bli "skrevet av advokater og forretningsmenn som planlegger å dra fordeler" og "av regjeringer som tar i mot råd og rettledning fra disse advokater og forretningsfolk", mens "offentlighetens stemme ellers som alltid er fraværende", slik Chicago Tribune så nøyaktig beskrev MAI-forhandlingene og andre aktuelle forsøk på å "snekre i hop regler" for "global virksomhet" på andre områder uten folkelig innblanding. Det ble kort sagt vanskeligere å begrense oppmerksomhet og engasjement til de sektorer Clinton-administrasjonen med usedvanlig og utilsiktet klarhet identifiserte som sine "hjemlige velgere": De Forente Staters Råd for Internasjonal Forretningsvirksomhet, som "fremmer de globale interesser til amerikansk forretningsvirksomhet hjemme og i utlandet", og konsentrasjoner av privat makt i sin alminnelighet - men, og det er avgjørende, ikke kongressen (som ikke ble informert, i strid med konstitusjonelle krav) og allmennheten hvis stemme ble brakt til taushet av et "slør av hemmelighet" opprettholdt med imponerende disiplin i hele tre år med intense forhandlinger. (1)

Londonavisen Economist hadde pekt på problemet en måned før. Informasjon lekket ut via velferdsgrupper og grasrotbevegelser, og det ble vanskeligere å ignorere dem som "ønsker å stille høye avtalefestete krav til hvordan utenlandske investorer behandler arbeidere og beskytter miljøet", saker som "knapt var framme" så lenge drøftingen bare foregikk mellom de "hjemlige velgere" i de demokratiske land.

Som ventet kom ikke OECD-landene til enighet innen 27. april, og vi går over i neste fase. Et nyttig resultat var at den nasjonale presse avvek fra sin faktiske taushet. Økonomijournalisten Louis Uchetelle meldte på næringslivssidene i New York Times at måldato for MAI var blitt utsatt 6 måneder på grunn av folkelig press. Avtaler om handel og investering "tiltrekker seg vanligvis ikke publikums interesse" (hvorfor?); og mens "arbeidsforhold og miljøsaker ikke holdes utenfor" i følge direktøren for internasjonal handel i NAM (National Association of Manufacturers), "så står de ikke i sentrum" for oppmerksomheten til handelsdiplomatene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men "disse outsiderne skråler høylytt opp for å gjøre sine synspunkter kjent i forhandlingene om en avtale som vil bli kalt Multilateral avtale om investering", kommenterte Uchitelle (bevisst ironisk, antar jeg), og skrålet var tilstrekkelig til å tvinge fram utsettelsen.

Clinton-administrasjonen, "som erkjente presset", anstrengte seg for å presentere saken i det rette lys. Dens representant ved MAI-forhandlingene sa: "Det er sterk støtte for bestemmelser i avtalen som ville fremme vårt lands mål hva angår naturmiljøet og vårt program hva angår internasjonale standarder for arbeidsmiljø". Så de skrålende outsiderne slår inn vidåpne dører: at Washington har vært den mest glødende talsmann for deres sak, det vil de oppdage med et lettelsens sukk.

Washington Post skrev også om utsettelsen, på finanssidene, og la først og fremst skylden på "den franske intelligentsia" som "med begjærlighet hadde grepet den tanke" at MAIs bestemmelser "innebar en trusel mot fransk kultur", og som i dette også fikk følge av kanadiere. "Og Clinton-administrasjonen viste liten interesse for å slåss for avtalen, særlig på grunn av den sterke motstanden fra mange av de samme amerikanske natur- og arbeidsmiljøaktivister som kjempet mot [NAFTA]", og som på en eller annen måte ikke forstår at deres kamp går i feil retning siden det er Clinton-administrasjonen som hele tiden har insistert på "mål for naturmiljøet" og "internasjonale standarder for arbeidsmiljøet" - ikke helt usant, siden målene og standardene er formulert ganske vagt. (2)

At arbeiderbevegelsen "kjempet mot NAFTA" er den typiske måten å presentere det faktum på at arbeiderbevegelsen krevde en versjon av NAFTA som ville tjene interessene til befolkningen i de tre landene, ikke bare investorene; og at den detaljerte kritikken og forslagene som den la fram ble utestengt fra media (noe som også var tilfelle med analysene og forslagene til kongressens Kontor for teknologivurdering (Congress's Office of Technology Assessment)).

Time rapporterte at deadline ikke kunne holdes "i ikke liten utstrekning på grunn av den typen aktivisme som ble vist i San Jose" i California. Time refererer her til en demonstrasjon iverksatt av miljøaktivister og andre. "Anklagen om at MAI ville tømme nasjonale miljøbestemmelser for innhold har omgjort en teknisk avtale om økonomiske forhold til en skandale". Dette utsagnet ble utdypet i den kanadiske pressen som var alene i hele verden om å behandle temaet seriøst etter bare to års taushet (under intenst påtrykk fra grasrotgrupper og aktivister). Toronto Globe and Mail hevdet at OECD-regjeringene "hadde ingenting de skulle sagt ... mot en global bande av grasrotorganisasjoner som omtrent bare ved hjelp av datamaskiner og adgang til Internett greidde å tvinge avtalen av sporet. (3)

Det samme synspunkt lot seg høre med en viss desperasjon, for ikke å si redsel, fra en av verdens ledende finansaviser, Financial Times i London. I en artikkel med overskriften "Nettverksgerilja" rapporterte den at "frykt og forfjamselse har grepet regjeringene i de industrialiserte land" siden, "til deres bestyrtelse", anstrengelsene de har lagt for dagen for å tvinge igjennom MAI i det skjulte "har blitt gjort gjenstand for bakholdsangrep fra en horde av selvforsvarsgrupper med formål og arbeidsmetoder som bare vagt forstås i de nasjonale hovedstedene" - naturlig nok; de hører ikke til "de hjemlige velgere", så hvordan kan det forventes at regjeringer vil forstå dem? "Denne uken kunne horden innkassere sin første seier" ved å blokkere samstemmighet om MAI, fortsatte avisen, "og noen tror at det fundamentalt vil kunne endre måten internasjonale økonomiske avtaler blir forhandlet fram på".

Hordene er et fryktelig syn: "de besto av fagforeninger, miljø- og menneskerettsaktivister og pressgrupper som er mot globalisering", - det vil si globalisering i den særegne form som kreves av de "hjemlige velgere". Hordene på krigstien overveldet de rike industrilandenes patetiske og hjelpeløse maktstrukturer. De er ledet av "ytterliggående bevegelser som tar ekstreme standpunkter" og er "godt organisert og har god økonomi, noe som gjør det mulig for dem å øve stor innflytelse på media og medlemmer av de nasjonale parlamenter". I USA var den "store innflytelse" på media lik null, og i Storbritannia, hvor det knapt forholdt seg annerledes, nådde den slike høyder at innenriksminister Jack Straw i arbeiderpartiregjeringen på BBC innrømmet at han aldri hadde hørt om MAI. Men en må være klar over at det aller minste brudd på konformitet er en fryktelig fare.

Avisen slår deretter kraftig til lyd for at det vil være nødvendig "å tromme sammen næringslivsstøtte" for å slå hordene tilbake. Fram til nå har ikke handelsstanden forstått alvoret i trusselen. Og den er virkelig alvorlig. "Veteraner i handelsdiplomati" varsler at "med voksende krav om åpenhet og ansvarliggjøring", blir det stadig "vanskeligere for forhandlere å inngå avtaler bak lukkete dører og levere dem videre til parlamentene for sandpåstrøing". "Isteden vil de stå overfor krav om å vinne større folkelig legitimitet for sine handlinger ved å forklare og forsvare dem i all offentlighet", ikke noen enkel oppgave når hordene er opptatt av "sosial og økonomisk sikkerhet" og når virkningene av handelsavtalene "på vanlige folks liv ... risikerer å framkalle offentlig harme" og "økt aktsomhet og skepsis på slike felter som standarder for miljø- og matvaresikkerhet". Det kunne til og med bli umulig "å motsette seg krav om direkte deltakelse av lobbygrupper i WTOs avgjørelser, noe som vil bryte med et av organisasjonens sentrale prinsipper": "`Dette er stedet der regjeringer i hemmelig forståelse med hverandre arbeider mot sine hjemlige pressgrupper´, sier en tidligere tjenestemann for WTO". Hvis barrierene brytes ned vil WTO og andre hemmelige organisasjoner for de rike og mektige snart forvandles til "lykkelige jaktmarker for særinteresser": arbeidere, bønder, folk engasjert i sosial og økonomisk sikkerhet, matvaresikkerhet og skjebnen til framtidige generasjoner, og andre ekstremister på ytterfløyene som ikke forstår at ressurser brukes effektivt når de anvendes for kortsiktig profitt for privat makt som betjenes av regjeringer som "i hemmelig forståelse med hverandre arbeider for" å beskytte og forsterke sin makt. (4)

Det er unødvendig å peke på at lobbyistene og pressgruppene som skaper slik frykt og bestyrtelse ikke er De Forente Staters Råd for Internasjonal Forretningsvirksomhet, "advokater og forretningsmenn" som skriver "reglene for den globale orden", og liknende, men "offentlighetens stemme", som "ellers alltid er fraværende".

"Arbeidet i hemmelig forståelse med hverandre" går langt utover handelsavtaler selvfølgelig. Allmennhetens ansvar for å påta seg kostnader og risiko er, eller burde være, kjent for dem som studerer det som dets akolytter liker å kalle "en kapitalistisk økonomi grunnet på fritt initiativ". I den samme artikkelen rapporterer Uchitelle at Caterpillar, som nylig klarte å bryte en større streik takket være ekstra produksjonskapasitet utenlands, har flyttet 25% av sin produksjon til utlandet og tar sikte på å øke salget fra utlandet med 50% innen år 2010 med assistanse fra USAs skattebetalere: "Eksport-Import banken spiller en betydningsfull rolle i [Caterpillars] strategi", med "kreditt til lav rente" for å lette operasjonen. Eks-Im kreditter skaffer nær 2% av Caterpillars årlige inntekt (annual revenue) på 19 milliarder dollar og vil øke med de nye prosjektene som er planlagt i Kina. Dette er standard framgangsmåte: de multinasjonale selskaper stoler på at hjemlandet stiller opp med de avgjørende tjenester. (5) "I virkelig tøffe høyrisiko-markeder med store muligheter", forklarer en direktør i Caterpillar, "må du virkelig ha noen i ditt hjørne", og regjeringer - særlige de mektige - "vil alltid ha større innflytelse" enn banker og større vilje til å tilby lån med lav rente, takket være gavmildheten til den uvitende skattebetaler.

Ledelsen skal forbli i USA slik at menneskene som betyr noe kan være i nærheten av beskytteren i hjørnet sitt og kan nyte godt av en behørig livsstil, til og med landskapet er forbedret: de falleferdige rønnene til den utenlandske arbeidstyrken spolerer ikke utsikten. Ved siden av profitten fremskaffer fremgangsmåten et nyttig våpen mot arbeidere som våger å heve hodet (som den siste streiken viser) og som hjelper til ved å betale for tap av arbeid og for de forbedrete våpen i klassekampen.

I konflikten om MAI kunne ikke frontene blitt trukket skarpere opp. På den ene siden er de industrielle demokratiene og deres "hjemlige velgere". På den andre "horder av selvforsvarsgrupper", "særinteresser" og "ekstremister på fløyene" som etterlyser åpenhet og ansvarliggjøring og er misfornøyde når parlamentene bare strør sand på de hemmelige avtalene som snekres sammen i kjeden av statlig og privat makt. Hordene sto overfor den største konsentrasjon av makt i verden: regjeringene i de rike og mektige land, Internasjonale Finansinstitusjoner, og den samlete finans- og produksjonsektor, inkludert mediekonglomeratene. Og de folkelige elementer vant - til tross for sine så ytterst små ressurser og en organisasjon så begrenset at bare paranoiaen til de som krever absolutt makt kunne oppfatte resultatet i de termer vi nettopp har drøftet.

Det er ikke den eneste seieren de siste månedene. En annen ble oppnådd siste høst da administrasjonen ble tvunget til å trekke tilbake den foreslåtte Fast Track lovgivning. Merk at saken ikke dreidde seg om "frihandel", som det ofte blir påstått, men demokrati; kravet fra hordene "om større åpenhet og ansvarliggjøring". Clinton-administrasjonen hadde helt korrekt argumentert med at den ikke ba om noe nytt: kun den samme autorisasjon dens forgjengere hadde nytt godt av for å komme fram til "avtaler bak lukkete dører" som skal oversendes "parlamentene for sandpåstrøing". Men tidene forandrer seg. Som næringslivspressen erkjente da Fast Track møtte uventet offentlig motstand, motstanderne av den gamle orden hadde et "avgjørende våpen", innbyggerne selv, som ikke lenger var tilfreds med å spille tilskuerrollen mens deres overordnete gjør det viktige arbeidet. Klagene fra næringslivspressen svarer til dem som de liberale internasjonalister i Den Trilaterale Kommisjon kom med for 25 år siden, da de beklaget seg over "særinteressers" anstrengelser for å organisere seg og tre inn på den politiske arena. Deres vulgære narrestreker rev i stykker de siviliserte ordninger en hadde før "demokratiets krise" brøt ut, den gang da "Truman var i stand til å styre landet sammen et lite antall advokater og bankfolk fra Wall Street", som det ble forklart av Harvard's Samuel Huntington som snart skulle bli professor i statsvitenskap. Og nå trenger de inn i enda helligere rom.

Dette er viktige begivenheter. OECD-maktene og deres hjemlige velgere vil selvsagt ikke akseptere et nederlag. De vil sette i verk mer effektive PR-kampanjer for å forklare hordene at de er best tjent med å holde seg til sine private gjøremål mens styringen av verden foregår i hemmelighet, og de vil søke å implementere MAI innen OECD eller andre rammer. (6) Det er allerede satt i gang tiltak for å forandre Det internasjonale pengefonds (IMF) charter for å innføre MAI-liknende bestemmelser som betingelse for å oppnå kreditt, og på den måten tvinge reglene på de svake, og til slutt andre. De virkelig mektige vil følge sine egne regler, som når Clinton-administrasjonen nylig viste sin troskap til frihandel ved å smelle til med tollhindringer på japanske supercomputere som ble levert til lavere priser enn det amerikanske produsenter kunne klare (disse kalles "private" til tross for sin massive avhengighet av offentlig subsidier og beskyttelse), eller et år tidligere ved i praksis å forby meksikanske tomater fordi de ble foretrukket av amerikanske forbrukere, som det ganske åpent ble innrømmet. (7)

Selv om de med makt og privilegier ikke vil ta noen pause, er de folkelige seire ikke desto mindre oppmuntrende. De lærer oss en lekse om hva som kan oppnås selv når kreftene som står mot hverandre er så merkelig i ubalanse som i MAI-konfrontasjonen. Det er riktig nok at de ferske seire er av defensiv natur. De hindrer, eller i det minste utsetter, ytterligere undergraving av demokratiet og overføring av enda mer makt til de raskt voksende private tyrannier som vil administrere markeder og utgjøre et "faktisk senat" som har mange midler til rådighet for å blokkere forsøk på å bruke demokratiske virkemidler til allmennhetens beste: trusler om kapitalflukt, flytting av produksjon, og andre metoder. Men de defensive seire er virkelige. En skal lytte oppmerksomt til de mektiges frykt og desperasjon. De forstår meget godt den potensielle rekkevidden til det "avgjørende våpen", og håper bare at de som arbeider for en friere og mer rettferdig verden ikke vil vinne den samme forståelse og gjøre bruk av det på en effektiv måte.

Noter

1. R.C. Longworth, "Global markets become a private business: Experts begin setting the rules away from public view," Chicago Tribune-Denver Post, May 7, 1998. See min artikkel "Domestic Constituencies," Z-Magazine, May, for kilder, hvis de ikke er sitert her [norsk oversettelse trykket i tre deler i Klassekampen, 25., 27. og 29. Juli 1998].

2. Uchitelle, New York Times, datert April 30,1998; Anna Swardson, Washington Post, datert April 29, 1998.

3. Time, April 27; Toronto Globe and Mail, April 29, 1998; begge sitert i Weekly News Update, Nicaragua Solidarity Network, 339 Lafayette St., NY NY 10012.

4. Guy de Jonquieres, Financial Times, April 30. Straw, David Smith, "The whole world in their hands," Sunday Times, May 17 1998: Simon Finch gjorde et databasesøk i britiske medier og fant omtrent ikke en eneneste artikkel om MAI før 1998.

5. For omfattende dokumentasjon se Winfried Ruigrock and Rob van Tulder, The Logic of International Restructuring (London: Routledge, 1995).

6. Jevnlig oppdatering kan fås fra Public Citizen's Global Trade Watch 215 Pennsylvania Ave SE, Washington, D.C. 20003 USA; http://www.citizen.org/pctrade/tradehome.html.

7. Bob Davis, "In Effect, ITC's Steep Tariffs on Japan Protect US Makers of Supercomputers", Wall Street Journal, 29th September 1997; David Sanger, New York Times, 12th October 1996.

[Oversatt fra Noam Chomsky: "Hordes of Vigilantes", Z-Magazine July/August 1998 av Knut Rognes. Offentliggjort med tillatelse av forfatteren og Z-Magazine]

[Trykket i Klassekampen i to deler: Første del med titel "Med verden i sin hule hånd", fredag 21. august 1998, s. 12-13; andre del med titel "Konflikten om MAI", mandag 24. august, s. 16]

Siden sist oppdatert: mandag 24. august 1998