Knut Rognes

Informasjonsjefen ved Israels ambassade i Norge stiller i SA 22. mai spørsmålet: Hva kan tilfredstille Arafat og palestinerne? Underforstått er følgende tankerekke: enhver Israelsk innrømmelse synes å etterfølges av nye palestinske krav, slik at en konfrontasjon - og dermed påfølgende blodig konflikt - uansett vil være uunngåelig.

Nå har Israel i realiteten ikke kommet med synderlige innrømmelser av vesentlig art, noe eksperter på alle politiske fløyer stort sett er enige om. Mange (f.eks. Thomas Friedman), oppfatter til og med Oslo-avtalene som en fullstendig seier for Israel og en total kapitulasjon fra PLO's side (men ikke Arafat og PA, selvfølgelig, som aldri har offentliggjort Oslo-avtalene i sin helhet). Så informasjonsjefens frustrasjon er ikke så lett å forstå. Som han imidlertid må vite, er Arafat av Rabin og Peres gjort til nærmest en vasall med et umåtelig sikkerhetsapparat rundt seg (utdannet av israelere og amerikanere) som i virkeligheten står til tjeneste for israelske interesser.

Arafat og hans selvstyremyndigheter (PA) samarbeider intimt med det israelske Shabak, og utfører en viktig del av det for Israel ubehagelig okkupasjonsarbeid, inklusive tortur av palestinere, infiltrasjon ved demonstrasjoner, hjelp til å spore opp "terrorister", osv, til gjengjeld for en viss status og en betydelig bank-konto i Bank Leumi i Tel Aviv (ca 200 millioner US dollar til privat bruk). Derfor er også Arafat omtalt av Netanyahu som "sin partner og venn", av Shimon Peres som en "ærefull mann", og av Rabin's enke som "nesten et familiemedlem". Snarere må informasjonsjefens frustrasjon forstås som et signal om at Israel ikke lenger anser Oslo-avtalene som høvelige redskap for videre politisk arbeid.

En rettferdig fredsløsning i Midt Østen må bygge på prinsippet om at både israelske jøder og palestinske arabere er mennesker med like menneskerettigheter, og at de i det vesentlige også har like rettigheter med hensyn til territoriet som det tidligere Palestina omfatter. Hittil står mange fremdeles for et syn - basert på ulike overveielser - at bare den ene part har slike rettigheter. I denne kategori har vi en selsom blanding. På den ene side f.eks. oberst Gaddafi som har sagt at alle jøder kan reise tilbake til Europa der de kom fra. Hamas og Islamske Jihad er også eksempler på et slikt syn. Det er viktig å merke seg at PLO siden 1976 ikke vært "rejectionist" på denne måte. På den andre har vi f.eks. Golda Meir som ganske enkelt benektet at det finnes noe palestinsk folk, og ulike "venner av Israel" som mener palestinerne kan slå seg ned i andre arabiske land. I motsetning til sine arabiske kolleger er de siste antakelig ikke bevisste sine "rejectionist" forutsetninger.

FN resolusjon 242 og 338 er eksempler på tilsvarende tankegang, i det palestinere eller deres nasjonale rettigheter og rett til selvbestemmelse ikke nevnes med et ord.

Virkelig fred vil bare kunne oppnås, etter min mening, når en israelsk regjering slutter opp om utsagnene til f.eks. David Ben-Gurion, som ved den syvende sionistkongress i 1931 uttalte: "Vi erklærer for hele verden, for arbeiderbevegelsen og for den arabiske verden, at vi aldri vil gå med på, hverken nå eller i fremtiden, at én nasjonal gruppe skal styre over en annen. Heller ikke aksepterer vi prinsippet om en jødisk stat, som i siste instans vil måtte bety jødisk dominans over arabere i Palestina."

Israelske ledere som søker en rettferdig fred vil derfor måtte endre politisk kurs på en rekke felter, f.eks. slik at de: 1) avstår fra å oppfatte hele Palestina som jødisk land; 2) arbeider for palestinske nasjonale rettigheter og rett til selvbestemmelse i en egen sekulær stat omfattende hele Vestbreddens og Gazas territorium; 3) avstår fra vetorett i palestinske lovgivningsspørsmål - i motsetning til hva Oslo-avtalen sier; 3) forsvarer en slik palestinsk stats økonomisk selvstendighet, dvs frihet til å handle hva den vil, med hvem den vil og når den vil, uten hensyn til Israelsk økonomi; 4) forsvarer den palestinske stats like rettigheter mht forsyning av vann; 5) trekker tilbake militærstyrker fra Vestbredden og Gaza; 6) trekker tilbake jødiske bosetninger i den palestinske staten eller stiller dem under palestinsk lovgivning; 7) anerkjenner FN resolusjon 194 om retten til tilbakevending av flyktninger til sitt hjemland, dvs retten til å vende tilbake til den palestinske stat (del av den universelle menneskerettserklæring) og betaler erstatning til familier som ble fratatt eiendom under krigen i 1948-49 (jfr. tilsvarende krav framsatt nylig fra jødisk hold hva angår jødisk eiendom beslaglagt av ulike lands myndigheter under annen verdenskrig); 8) endrer sine "basal laws" i retning av en sekulær statsskikk, fra å være en religiøs (jødisk) stat for alle troende av en bestemt religion (jøder) over hele verden, til å være en stat for alle sine innbyggere uansett religion eller etnisk tilhørighet og ingen andre; 9) slutter å gi f.eks. en person av jødisk tro fra New York, eller et hvilket som helst annet sted i verden, bostedsrett i Israel, og samtidig avskjærer alle andre, også de opprinnelige innbyggere, for ikke å snakke om palestinerne i sitt diaspora, fra denne rett; 10) slutter å behandle sine innbyggere ulikt med hensyn til rettigheter til bosted, arbeid og likhet for loven (alle ikke-jøder diskrimeres på ulike måter i Israel, f.eks. i forhold til å eie land, oppføre bygninger, osv); 11) betaler den palestinske stat erstatning for skader på infrastruktur påført i løpet av 30 års militær okkupasjon (f.eks. ved sprengning av bolighus); 12) avstår fra ytterligere tiltak av irreversibel art i Jerusalem og andre steder på Vestbredden. Liknende krav vil måtte stilles til den palestinske stats ledere i den grad de er relevante.

Arafat har vist at han nøyer seg med ganske lite av dette, til den nåværende og den forrige Israelske regjerings egentlige tilfredsstillelse. Men av samme grunn foraktes han til gjengjeld mer og mer av sitt eget folk. Den nåværende stillstand i "fredsprosessen" (les: palestinske innrømmelser) kan tyde på at Arafat er presset opp i et hjørne både av palestinere og Israel.

Det merkelige er at mange tror fred kan oppnås uten rettferdighet for begge parter i konflikten, og forbauses over at konflikten fortsetter. Innsiktsfulle israelske journalister (f.eks. Danny Rubinstein) hevdet straks etter Oslo 1 (DOP) at den ikke inneholdt fnugg av antydning på de sentrale problemer i konflikten. De nåværende som tidligere ledere i Israel arbeider ikke for en rettferdig fred. De grunnleggende ideologiske faktorer er altfor sterke. Israelske myndigheter kunne f.eks. ha vunnet svært mange palestineres hjerter om de hadde levert annektert land som idag ennå ikke er tatt i bruk av jødiske bosettere tilbake til palestinske bønder. Det er ikke gjort. De empiriske fakta taler fremdeles for at de arbeider for en seierherrenes fred, der palestinerne skal holdes i ro med alle tenkelige midler, og der jøder fremdeles kan ta seg tilrette på Vestbredden og Gaza i den grad de måtte ønske og finne det lønnsomt.

Hvis informasjonssjefen mener å være representant for en regjering som arbeider for en rettferdig fred og ikke en seierherrenes fred, vil jeg be ham om å forklare Aftenbladets lesere hvordan den israelske regjering tenker seg den endelige og rettferdige fredstilstanden med hensyn til punktene ovenfor?

Kilder:

Noam Chomsky: "Peace in the Middle East. Reflections on Justice and Nationhood", Vintage Books, 1974; "The Fateful Triangle. The United States, Israel and the Palestinians", South End Press, Boston, 1983; "World Orders, Old and New", Pluto Press, London, 1994; "Powers and Prospects. Reflections on Human Nature and Social Order", South End Press, Boston, 1996; Edward Said: "Peace and its Discontents. Gaza - Jericho 1993-1995", Vintage, 1995; Israel Shahak: "Jewish History, Jewish Religion. The Weight of three Thousand Years", Pluto Press, London, 1994; "Open Secrets, Israeli Nuclear and Foreign Policies", Pluto Press, London, 1997.

Til Avisartikler

Til hjemmesiden