Hva mener Hagelund? (Klassekampen 21. oktober 1996)
Knut Rognes
Karl Emil Hagelund (Klassekampen 8. oktober 1996: "Hva mener Larsen?", s. 12) snakker om "Oslo-avtalens innhold om en palestinsk og en israelsk stat, der begge parter anerkjenner hverandres rett til nasjonal eksistens side om side... "
Dette er feil. Oslo-avtalen(e) snakker ikke om noe av dette. Snarere brukes det uttrykk som "legitimate and political rights", "Palestinian Interim Self-Government Authority" [selvstyremyndighet], "permanent settlement based on Security Council resolutions 242 og 338 [som ikke omtaler noen to-statsløsning], "legitimate rights of the Palestinian People" [ordet "national" ikke med], "Palestinian Institutions" [ikke Palestinian State]. Avtaleteksten unngår omhyggelig begreper som f.eks. palestinske nasjonale rettigheter, palestinsk stat, nasjonal selvbestemmelse eller liknende uttrykk som går til kjernen av Palestina-konflikten (1). Dette er selvsagt ingen tilfeldighet.
Dessverre er Hagelund ikke alene i norsk offentlighet om å oppfatte Oslo-avtalen som oppskriften på en to-statsløsning med jevnbyrdige parter. En resolusjon med et slikt innhold ble f.eks. fremmet i FNs sikkerhetsråd i Januar 1976 (faktisk til og med "prepared" av PLO). Den ble støttet av Egypt, Syria og Jordan og Sovjetunionen, men stoppet av et USA veto (2). Siden har liknende forslag alltid lidd nederlag p.g.a amerikansk veto, og med Israel og to-tre land til som medlemmer av "the rejectionist camp". Det ville være mer enn sensasjonelt om Israel skulle gå inn for en to-statsløsning.
At Israel på den annen side ønsker seg et slags palestinsk mini-selvstyre i enklaver atskilt fra jødisk land med mer enn begrenset myndighetsområde er en helt annen sak. Tanya Reinhart (3) skriver f.eks. om den såkalte "Rainbow of Colors" planen som den israelske hær iverksetter på Vestbredden:
"Planen betyr at vi vi vil løse problemet med 2 millioner palestinere på Vestbredden og Gaza ved å sperre dem inne i gettoer, sulte dem ut og gjøre dem om til tiggere. Men istedenfor å kalle det 'en okkupasjon', vil vi presentere det som et skritt på veien mot en palestinsk stat. Vi klemmer støvelen over palestinernes hals mens vi smiler høflig til dem."
Israel fortsetter å konfiskere palestinsk land. Den israelske menneskerettsaktivist Israel Shahak (4) opplyser at Israel ved tidspunktet for undertegningen av [den første] Oslo-avtalen hadde konfiskert over 70 % av Vestbreddens territorium, som dermed behandles som "state land" (og eies av Jewish National Fund) (tallet er høyere nå). Det betyr at bare jøder kan leie den for lengre perioder (vanligvis 49-års perioder med automatisk fornyelse). Ikke-jøder kan ikke leie for annet enn korttidsperioder (og i praksis aldri for mer enn 11 måneder), f.eks. for beiteformål, og slike kontrakter er beheftet med mange restriksjoner, f.eks. forbud mot oppføring av bygninger. Folketallet øker i palestinske landsbyer, men de kan ikke ekspandere fordi de er innestengt av "state land" som innbyggerne ikke kan bruke eller etablere seg i. En sammenlikning med Sør-Afrika før Mandela er derfor mer på sin plass.
USA stjal systematisk indianernes land i Nord Amerika. Ingen har senere tolket denne atferd som forsøk på etablere en indiansk stat jevnbyrdig med USA.