Astor Larsen har et par ganger i det siste hevdet at PLO ble tvunget til å undertegne Oslo-avtalene. I KK 1. august ("Innfører unntakstilstand") sies det at "... strategien som Arafat valgte - eller ble tvunget til å velge etter Golfkrigen ... kulminerte med undertegnelsen av Oslo-avtalen ...". I KK 18. august ("Fire års elendighet") gjentas påstanden om at "PLO ble påtvunget selvstyreavtalen ...".

Jeg mener det er helt misvisende å fremstille PLO og Arafat som viljeløse ofre i denne sammenheng, og at de ble påtvunget noe som helst. Snarere er det grunn til å hevde at Arafat gikk inn i avtalene med åpne øyne, først og fremst for å redde sitt eget politiske skinn. Chomsky (1) skriver at det fra de tidligste dagene i Intifadaen - om ikke før - var klart at PLO's lederskap i Tunis stadig mistet popularitet i de okkuperte områdene. Lokale aktivister fra sekulære nasjonalistiske fløyer snakket med forakt om korrupsjon, personlige maktkamper, opportunisme, og likegyldighet overfor interessene og synspunktene til dem som de gjorde krav på å representere. Misnøyen fortsatte i årene som fulgte.

Krisen i PLO ble fulgt nøye i den israelske pressen, og sent i august 1993 rapporterte Danny Rubinstein at PLO var "bankerott". Krisen var delvis finansiell, men viktigere var kritikken av Arafats metoder, som fremkalte store protestbølger. "Alle hemninger mot å vaske skittentøy offentlig" ble brutt, og det ble fremført skarpe protester og fordømmelser av PLO-ledelsen. Lederskikkelser omtalte Arafat som personlig ansvarlig for "ødeleggelsen" av organisasjonen. Den 22. august 1993 oppfordret Feisal Husseini (medlem av PLO forhandlingsdelegasjon) til dannelse av en "Nasjonal Palestinsk Kongress" for å forhindre et allment sammenbrudd av palestinske institusjoner. Neste dag oppfordret Fatahs militære leder i Libanon Arafat til å trekke seg. I de okkuperte områdene beskrev palestinere en ny følelse hos lederskapet om at tiden nå var inne - på bakgrunn av Arafats utsatte posisjon - til å demokratisere PLO. Nadav Ha'etzni rapporterte fra Øst-Jerusalem at synspunktet spredde seg om at tiden var i ferd med å løpe ut for PLO, Fatah og Arafats lederskap. "Det komiske faktum er at hovedsenteret for støtte til Arafat har flyttet seg til det jødiske Vest-Jerusalem".

Lamis Andoni (2) skriver at Arafat derfor lanserte Jericho-Gaza forslaget, som han håpet "vil gjenopprette PLO's autoritet, særlig siden Israel så ut til å ville gå de ti ekstra milene og snakke direkte med PLO", og på den måten gi organisasjonen tilbake en legitimitet som den hadde mistet på hjemmebane. "Ikke på noe tidspunkt har opposisjonen mot PLO's lederskap og Arafat selv vært så sterk, mens det samtidig sprer seg en gryende følelse av at forsvaret av palestinske nasjonale rettigheter ikke lenger henger sammen med å forsvare PLO's rolle. Mange mener at det er lederskapets politikk som ødelegger palestinske institusjoner og setter palestinske nasjonale rettigheter på spill".

På denne bakgrunn er det derfor mer treffende å hevde at det var Israel som bygget Arafat opp igjen, enn at han ble tvunget til å inngå en for palestinerne svært dårlig avtale. Om man da ikke vil slutte seg til Ehud Barak's synspunkt (3) (i 1994, før han ble leder av Arbeiderpartiet) at Arafat i en konflikt mellom personlige og nasjonale interesser alltid vil ofre de nasjonale interesser. Dette synspunkt deles også av Israel Shahak som mener Arafat vil gå med på hva som helst om han gis nok penger eller utsettes for sterkt nok press, selv om han gjerne vil ha FNs generalforsamling til å fordømme avgjørelser han selv gir sin tilslutning (4). Arafats vei bak ryggen på sine egne forhandlere førte til at f.eks. Haidar Abdel Shafi brøt med Arafat.

Det såkalte "sikkerhetssamarbeidet" har alltid vært nøkkelen til å forstå Arafats rolle. Forut for Oslo-prosessen var det hemmelige kontakter mellom det israelske Shabak og PLOs sikkerhetsstyrker. Målet var å beskytte israelere og Arafats folk, eller med Shimon Sheffers ord: "Mesteparten av Shabak's aktiviteter vil foregå på Vestbredden, hvor de vil forhindre sabotasje og fakke ettersøkte palestinere" (5). Det har aldri vært snakk om å overvåke og kontrollere Israels hær, grensevakter, hemmelig politi og etterretningstjeneste, eller jødiske bosettere. Sikkerheten for den vanlige palestiner teller ikke.

Arafat er avhengig av Israel. På den annen side er Oslo-prosessen (les: fortsettelsen av den israelske okkupasjon med mer effektive midler enn direkte styre) helt avhengig av at Arafats regime overlever, og begge sponsorer (USA og Israel) er bekymret for hans tilsynelatende svake stilling i øyeblikket. Ze'ev Schiff skrev nylig (6) at det grunnleggende faktum gjenstår at Arafat, på tross av alle sine feil (dvs usympatiske trekk i den Israelske offentlighets øyne) er den eneste palestinske leder som kan ta avgjørelser om å komme med tunge innrømmelser til Israel. For tiden gir han Israel "små stikk" for å la det se ut som han genuint kjemper for palestinske rettigheter og mot Israel. Muligens håper han også at Arbeiderpartiet skal komme tilbake til makten.

Arafats andre partner er USA. Det er derfor svært interessant at Haaretz den 17. august (7) redegjør for amerikanske planer om at CIA ønsker å iverksette sin egen etterretningsvirksomhet i PA-kontrollerte områder på Vestbredden og i Gaza. De skal finne ut om PA gjør alvor av å aksjonere mot "terrorister". Det hele skal være et svar på PA-lederes klager over at Israel gir et falskt bilde av deres innsats for å bekjempe "terrorisme" som de er bundet til etter brevvekslingen Arafat - Rabin - Holst i 1993. Palestinske informanter synes dessuten å være mer villig til å tyste overfor CIA enn Israel. Det passer inn i dette bildet at både Dahlan og Rajoub (Arafats sikkerhetsjefer for hhv Gaza og Vestbredden) ifølge Israel Shahak skryter av sitt samarbeid med CIA (8). Føy så til at CIA har utstyrt Arafats sikkerhetsstyrker med de mest avanserte telefonavlyttingssystemer det har tilgjengelig i forbindelse med opplæring de har fått i USA (9), og at Dahlan i sin tid gjorde et godt inntrykk på israelske Shabak-sjefer da han fortalte hvordan han pleide å kvele palestinere med sine egne hender. Shabak-sjefene hevdet så overfor den hebraiske pressen at bare slike folk kan beskytte Israels sikkerhet mot Hamas (10).

Kilder

(1) Noam Chomsky: "World Orders, Old and New", Pluto Press, 1994, s. 243f. (2) Middle East International, 23. August 1993. (3) Israel Shahak Report No. 145, "A Year After Oslo: The Situation in the Territories", 9. september 1994. (4) "From the Hebrew Press. Monthly Translations and Commentaries From Israel by Dr. Israel Shahak", Vol. IX, No. 8, s. 18, August 1997. Abonnement kan tegnes hos Middle East Data Center, PO Box 337 Woodbridge, VA 22194-0337, USA (5) Yediot Ahronot, 2 September 1993, sitert i Israel Shahak Report No. 125, "The Real Significance of the Oslo Agreement", 10 September 1993. (6) Haaretz, 25 Juni 1997, sitert i "From the Hebrew Press, Monthly Translations and Commentaries From Israel by Dr. Israel Shahak", Vol. IX, No. 8, s. 10-11, August 1997. (7) Sitert av The Mid-East Dispatch, Daily News From Israel - Issue 502 - 18th August 1997. (8) "From the Hebrew Press, Monthly Translations and Commentaries From Israel by Dr. Israel Shahak", Vol. IX, No. 5, s. 18, May 1997. (9) Amira Hass i Haaretz, 3 juni 1997. Sitert fra "Supplement to Israel Shahak's Translations From the Hebrew Press", August 1997, s. 3. (10) Israel Shahak: "Differences Among the Three Istraeli Intelligence Branches". "Supplement to Israel Shahak's Translations From the Hebrew Press", May 1997, s. 18.

Til Avisartikler

Til hjemmesiden