Hjemlige velgere

MAI, ytterligere konsernstyring av Amerika og verden

Av Noam Chomsky

 La oss begynne med noen enkle punkter med utgangspunkt i forholdene som rår nå - og selvsagt ikke i forholdene ved slutten av den aldri avsluttete kampen for frihet og rettferdighet. Det finnes en "offentlig arena" hvor folk i prinsippet kan delta i avgjørelser som angår samfunnet i alminnelighet: hvordan offentlige inntekter anskaffes og anvendes, hvilken utenrikspolitikk som skal føres, osv. I en verden av nasjonalstater er den offentlige arena i hovedsak statlig og med ulike nivåer. Demokratiet fungerer i den grad individer kan delta meningsfullt på den offentlige arena, mens de samtidig, individuelt eller kollektivt, passer sine egne saker uforstyrret av illegitime inngrep fra maktsentre. Fungerende demokrati forutsetter relativt lik tilgang til ressurser - materielle, informasjonsmessige og andre - en truisme like gammel som Aristoteles. I teorien er regjeringer skapt for å tjene sine "hjemlige velgere" og er underkastet deres vilje. Et mål på fungerende demokrati er graden av overenstemmelse mellom denne teori og virkeligheten, og i hvilken grad de "hjemlige velgere" utgjøres av befolkningen selv.

I statskapitalistiske demokratier er den offentlige arena blitt utvidet og beriket som følge av lang og bitter folkelig kamp. Samtidig har konsentrert privat makt strevd for å begrense den. Disse konflikter utgjør en stor del av den moderne historie. Den mest effektive måten å begrense demokrati på er å overføre avgjørelsesmyndighet til institusjoner som ikke står til ansvar for noen: konger og prinser, prestelige kaster, militærjuntaer, partidiktaturer, eller moderne storselskaper. Avgjørelsene som blir tatt av direktørene i GE (General Electric) har stor innflytelse på samfunnet i sin alminnelighet, men vanlige mennesker tar ikke del i dem, av prinsipp (vi ser bort fra lett gjennomskuelige myter om markeds- og aksjeeier-"demokrati").

Slike maktsystemer som ikke står til ansvar for noen gir faktisk innbyggerne visse valg. De kan sende en petisjon til Kongen eller Administrerende Direktør eller slutte seg til det styrende Parti. De kan forsøke å leie seg selv ut til GE, eller kjøpe dets produkter. De kan kjempe for rettigheter innenfor statlige eller private tyrannier og i solidaritet med andre søke å begrense eller fjerne illegitime maktsentre, i tråd med tradisjonelle idealer, inkludert de idealer som inspirerte arbeiderbevegelsen i USA fra dens tidligste dager: at de som arbeidet på fabrikken skulle eie og styre den.

"Konserniseringen (corporatization) av Amerika" i det forrige århundre var et angrep på demokratiet - og på markeder, som en del av omvandlingen av noe som liknet på "kapitalisme" til noe som skulle bli sterkt styrte markeder i den moderne era av stat/konsern-samarbeid. En samtidig variant kalles "å innskrenke den offentlige sektor" hvilket vil si å flytte avgjørelsesmyndighet fra den offentlige arena til en annen arena: "til folket" i henhold til makthavernes retorikk; til private tyrannier, i den virkelige verden. Alle slike tiltak er innsiktet mot å begrense demokratiet og å temme "den gemene hop" som innbyggerne ble kalt av de selverklærte "menn av beste kvalitet" under den første demokratibølgen i moderne tid, i England på 1600-tallet; "ansvarlige mennesker" som de kaller seg i dag. Det grunnleggende problem ligger der stadig, det tar stadig nye former, som kaller på nye tiltak for kontroll og marginalisering, som igjen leder til nye former for folkelig kamp.

De såkalte "frihandelsavtaler" er et slikt tiltak for å undergrave demokratiet. De er konstruert for å legge avgjørelsesmyndighet i saker som angår folks liv og forhåpninger i hendene på private tyrannier som arbeider i det skjulte uten offentlig innsyn eller kontroll. Det er ikke overraskende at publikum ikke liker dem. Motstanden er nesten instinktiv, en passende belønning for den omhu som legges i å holde relevant informasjon og forståelse borte fra den gemene hop.

Underhånden innrømmes det at bildet stort sett er slik. Vi har nettopp vært vitne til enda et eksempel: de siste måneders anstrengelser for å drive gjennom en "Fast Track"-lovgivning som ville gjøre det mulig for presidenten å inngå handelsavtaler uten kongressens oppsyn og uten offentlig oppmerksomhet, et enkelt ja eller nei vil være nok. "Fast Track" hadde nesten fullstendig oppslutning innenfor etablerte maktsentre, men, som Wall Street Journal merket seg med beklagelse, motstanderne har muligens et "avgjørende våpen" nemlig flertallet av innbyggerne. Publikum fortsatte å gå mot lovforslagene på tross av offensiven fra mediene og svevde øyensynlig i den tåpelige villfarelse at de burde få vite hva som kom til å hende med dem og ha et ord med i laget. På samme måte ble NAFTA banket gjennom på tross av offentlighetens motstand som forble sterk til tross for nesten fullstendig og entusiastisk oppbacking fra staten og de store selskapene, inkludert mediene deres, som til og med nektet å la standpunktet til de viktigste opponentene (arbeiderbevegelsen) komme til uttrykk, samtidig som de skjelte dem ut for ulike oppdiktete misgjerninger.

Fast Track ble framstilt som et frihandelstema, men det er unøyaktig. Den mest hengivne frihandelstilhenger ville gå mot Fast Track hvis vedkommende tilfeldigvis trodde på demokrati, det virkelige kjernepunktet. Forøvrig fortjener ikke de planlagte avtaler betegnelsen "frihandelsavtaler" i noen sterkere grad enn NAFTA eller GATT/WTO gjør det, en sak drøftet andre steder.

Den offisielle begrunnelsen for Fast Track ble uttrykt av visehandelsminister (Deputy U.S.Trade Representative) Jeffrey Lang: "det grunnleggende prinsipp for forhandlinger er at bare en person [Presidenten] kan forhandle på vegne av USA". Kongressens rolle er å strø sand på; innbyggernes rolle er å se på - fortrinnsvis på noe annet.

Det "grunnleggende prinsipp" er virkelig nok, men anvendelsesområdet er snevert. Det rekker hva angår handel, men ikke hva angår andre ting: menneskerettigheter f.eks. Her er prinsippet det motsatte: medlemmer av Kongressen må gis enhver mulighet til å sikre at USA opprettholder sitt rulleblad når det gjelder å ikke ratifisere avtaler, et av de verste i hele verden. De ganske få konvensjoner som har nådd kongressen har blitt holdt tilbake i årevis, og selv de få som er blitt ratifisert er bebyrdet med betingelser og unntak som gjør dem ikke-operative i USA: de er ikke operative av egen kraft ("non self-executing") og har helt spesifikke reservasjoner.

Handel er en ting, tortur og kvinners og barns rettigheter en annen.

Distinksjonen er gyldig i et videre perspektiv. Kina trues med alvorlige sanksjoner hvis det ikke holder seg innenfor Washingtons proteksjonistiske krav, eller blander seg opp i straffeaksjonene mot Libya. Men terror og tortur framkaller en annen reaksjon: i slike saker ville sanksjoner "virke mot sin hensikt". De ville stille seg i veien for våre anstrengelser for å utbre menneskerettskorstoget vårt til det lidende folk i Kina og dets besittelser, akkurat som motvilje mot å øve opp indonesiske militære offiserer "minsker vår mulighet til å virke positivt inn på deres offisielle politikk og praksis i menneskerettsspørsmål som Pentagon forklarte det nylig. Misjonsvirksomheten i Indonesia må derfor fortsette, på tross av kongressens ordre. Dette er helt rimelig. Det er nok å tenke tilbake på hvordan USAs militæropplæring "ga utbytte" tidlig på 60-tallet, og "oppmuntret" militæret til å gjennomføre sine nødvendige oppgaver, som forsvarsminister McNamara opplyste til kongressen og presidenten, etter de svære massakrer i 1965 som ble ledet av hæren, og som etterlot hundretusenvis av lik på noen få måneder, et "forbløffende masseslakteri" (New York Times) som framkalte en uhemmet lykketilstand blant "menn av beste kvalitet" (New York Times inkludert), og belønninger til de "moderate" som hadde ledet det. McNamara kom med spesiell ros til opplæringen av indonesiske offiserer ved USAs universiteter, en "svært betydningsfull faktor" for å styre den "nye indonesiske politiske elite" (militæret) inn på den rette kurs.

Da regjeringen snekret sammen menneskerettspolitikken overfor Kina, kunne den også ha mintes de konstruktive rådene til en av Kennedys militærdelegasjoner i Colombia, om "etter behov å utføre paramilitære, sabotasje- og/eller terroraksjoner mot kjente kommunistiske talsmenn" (et uttrykk som omfatter bønder, folk som organiserer fagforeninger, menneskerettsaktivister, osv). Elevene lærte leksen godt og ved hjelp av de anbefalte metoder satte de i verk de verste menneskerettsbrudd på den vestlige halvkule i 1990-årene og ble belønnet med økt militær hjelp og opplæring under påskudd av "kamp mot narkotika", noe som ble avvist som "en myte" av Amnesty International, colombianske menneskerettsaktivister (de som overlever), og andre kompetente observatører.

Rimelige folk kan derfor lett forstå at det vil virke mot sin hensikt å presse Kina for sterkt i slike saker som tortur av dissidenter eller grusomheter i Tibet. Det kunne til og med føre til at Kina ville måtte lide under de "skadelige virkninger det har for et samfunn å være utenfor USAs innflytelse", den samme begrunnelsen som ble anført av en gruppe administrerende direktører for å fjerne de amerikanske handelsbarrierer som stengte dem ute fra det kubanske marked hvor de kunne arbeide for å gjenopprette "de gunstige virkninger av USAs innflytelse" som var fremherskende helt fra "frigjøringen" for 100 år siden [fra spansk herredømme, KR's anm] til årene under Batista, den samme innflytelse som har vist seg så godartet i Haiti, El Salvador, og andre samtidige paradis - og, som ved et sammentreff, også gir god profitt.

Evne til å foreta slike subtile skjelninger må inngå i arsenalet til dem som ønsker å oppnå respektabilitet og prestisje. Når vi mestrer dem, forstår vi hvorfor investorrettigheter og menneskerettigheter trenger ulik behandling. Selvmotsigelsene om "grunnleggende prinsipper" er bare tilsynelatende.

 

 Svarte hull

 Det er alltid klargjørende å lete opp det som utelates i propagandakampanjer. Fast Track fikk en kolossal oppmerksomhet. Men flere avgjørende forhold forsvant ned i det Svarte hull som alltid holdes parat for temaer som anses ikke egnet for innbyggernes oppmerksomhet. Et forhold er allerede er berørt, nemlig at det ikke dreier seg om handelsavtaler men om et demokratisk prinsipp, og at det i alle fall ikke dreier seg om "fri" handel. Enda mer påfallende var det at det i løpet av hele kampanjen aldri offentlig ble nevnt noe om den forestående traktat som en burde ha bekymret seg mest om: Multilateral Avtale om Investering (MAI), en mye mer betydningsfull sak enn å få Chile inn i NAFTA eller andre lekkerbiskener som ble trukket fram for å forklare hvorfor presidenten må forhandle om handelsavtaler alene og uten offentlighetens innblanding.

MAI har sterk støtte av institusjoner innen finans og industri som helt fra starten har vært sterkt involvert i planleggingen og implementeringen av avtalen: for eksempel De Forente Staters Råd for Internasjonal Forretningsvirksomhet som "arbeider for å fremme de globale interesser til amerikansk forretningsvirksomhet hjemme og i utlandet", som de selv sier. I januar 1996 utga rådet til og med en "Guide til Multilateral Avtale om Investering" som ble gjort tilgjengelig for medlemsorganisasjonene og ganske sikkert for media. Selv før Fast Track ble lagt fram for kongressen, ba rådet Clinton-administrasjonen om å inkludere MAI i lovgivning som da var forestående. Dette ble rapportert av Miami Herald i juli 1997 - øyensynlig den første omtale av MAI i pressen, og en sjelden omtale; vi skal straks se nærmere på enkelthetene.

Hvorfor da stillheten under diskusjonen om Fast Track, eller om MAI i det hele tatt? En plausibel forklaring er lett å komme på. Få politiske ledere eller ledere av media er i tvil om at dersom offentligheten ble informert, ville den ikke være overmåte begeistret for MAI. Hvis fakta skulle komme for dagen kunne motstanderne enda en gang svinge sitt "avgjørende våpen". Det virker derfor fornuftig å gjennomføre MAI-forhandlingene bak "et slør av hemmelighet", for å låne et uttrykk som brukt av den tidligere leder av Australias høyesterett, Sir Anthony Mason, da han fordømte sin regjerings beslutning om å holde offentligheten utestengt fra innsyn i forhandlingene som ble ført om "en avtale som kunne ha vidtrekkende betydning for Australia hvis vi ratifiserer den".

Ingen tilsvarende røster lot seg høre her. Det ville vært overflødig. Sløret av hemmelighet ble forsvart med mye større årvåkenhet i våre frie institusjoner.

I USA er lesere av dette bladet [Z-Magazine, KR's anm] blant de få som vet noe om MAI som det har vært forhandlet intenst om innenfor OECD ("rikmannsklubben") siden i mai 1995. Den opprinnelig dato for å komme i mål var satt til mai 1997. Hvis målet hadde blitt nådd, ville offentligheten ha visst omtrent like mye om MAI som de nå vet om Loven om Telekommunikasjon fra 1996, en annen kjempemessig gave fra allmennheten til konsentrasjoner av privat makt som stort sett bare omtales på økonomisidene i avisene. Men OECD-landene greidde ikke å bli enige innen fristen og måldato er utsatt et år.

Den opprinnelige og foretrukne plan var å smi avtalen innen rammen av WTO (Verdens handelsorganisasjon). Men dette forsøket ble forhindret av land fra den tredje verden, særlig India og Malaysia, som forsto at de forslagene som ble satt på papiret ville ta fra dem nettopp de virkemidlene som de rike land tidligere hadde benyttet for å vinne sin plass i solen. Forhandlingene ble derfor flyttet til de tryggere farvann innenfor OECD hvor man håpet å nå fram til en avtale som "u-landene ville ønske å slutte seg til" som London Economist så skånsomt uttrykte det - under straff av å bli utestengt fra de rikes markeder og ressurser, den velkjente betydningen av begrepet "fritt valg" i systemer med enorm ulikhet i makt og rikdom.

I omtrent tre år har den gemene hop blitt holdt i lykkelig uvitenhet om hva som foregår. Men ikke helt. I den tredje verden var det blitt et omdiskutert tema i 1997. I Australia brøt nyheten gjennom på økonomisidene i januar 1998 og det førte til et røre av rapporter og kontroverser i landets aviser, etterfulgt av Sir Anthony's fordømmelse under en tale i Melbourne. Avisene rapporterte at opposisjonspartiet "ba regjeringen innstendig om å legge avtalen fram for parlamentets komite for traktater før den ble undertegnet". Regjeringen avslo å gi detaljopplysninger om avtalen til parlamentet eller å tillate parlamentet og granske avtalen. Vårt "standpunkt vedrørende MAI er helt klart", svarte regjeringen: "Vi vil ikke skrive under på noe som helst med mindre det viser seg å være i Australias nasjonale interesse å gjøre det." Kort sagt: "Vi gjør som vi ønsker" - eller mer nøyaktig, som våre overordnete forteller oss; og den "nasjonale interesse" blir i henhold til herskende sedvane definert av maktsentre som opererer bak lukkete dører.

Etter påtrykk gikk regjeringen etter noen dager med på å la en parlamentskomite granske MAI. Avisredaktører samtykket motstrebende i denne beslutning: det var nødvendig å gi svar på "skremselspropagandistenes" "fremmedfiendtlige hysteri" og den "uhellige allianse av u-hjelpsgrupper, fagforeninger, miljøforkjempere og en og annen konspirasjonsteoretiker". De formante imidlertid om at det etter denne ulykkelig innrømmelse "var livsviktig at regjeringen ikke tok ytterligere skritt i retning av å svekke sin sterke forpliktelse" overfor MAI. Regjeringen benektet anklagen om hemmelighold, i det den framholdt at et avtaleutkast var tilgjengelig på Internet - takket være aktivistgrupper som la den ut der etterat noen hadde lekket den til dem.

Vi kan glede oss inn i hjerteroten: demokratiet blomstrer i Australia når alt kommer til alt.

I Canada, som på grunn av frihandel nå står overfor en akselererende inkorporering i USA, lyktes "den uhellige allianse" mye bedre. I et helt år er traktaten blitt diskutert i ledende dagsaviser og ukeaviser, i beste sendetid på TV og på folkemøter. Provinsen British Columbia kunngjorde i parlamentet at den "er sterkt imot" den foreslåtte avtale, fordi den setter "uakseptable rammer" for arbeidet til valgte styringsorganer på føderalt, provins- og lokalt nivå; har skadelige virkninger på velferdsprogrammer (helsetjenester, osv) og på områder som har med miljøbeskyttelse og ressursforvaltning å gjøre; inneholder en ekstraordinært vid definisjon av begrepet "investering"; og på andre måter setter demokrati og menneskeretter i fare. Provinsregjeringen motsatte seg særlig bestemmelsene som tillater selskaper å saksøke regjeringer, mens de selv får ansvarsfrihet, og få sine klagemål oppgjort i "konfliktråd som hverken er valgt eller står til ansvar for noen" og som settes sammen av "eksperter på handel" og skal operere uten regler for bevisføring eller innsyn og uten appellmuligheter.

Siden hemmelighetssløret ble revet vekk av udannet støy nedenfra ble det nødvendig for den kanadiske regjering å forsikre publikum om at uvitenhet tjener deres interesser best. Oppgaven ble overlatt til Canadas minister for internasjonal handel, Sergio Marchi, i en landsdekkende TV debatt på CBC: han "ville helst tro at folk føler seg beroliget", sa han, ved den "ærlige framgangsmåte som jeg mener vår statsminister utsondret [exuded (sic), KRs anm.] og "kjærligheten han har til Canada".

Det burde avgjøre spørsmålet. Så demokratiet er friskt som en fisk i vårt naboland i nord også.

I følge CBC har regjeringen i Canada - liksom Australia - "for tiden ingen planer om å fremme lovgivning i forhold til MAI", og "handelsministeren sier at det neppe vil være nødvendig", siden MAI "bare er en utvidelse av NAFTA".

Det har vært diskusjon i nasjonale medier i England og Frankrike, men jeg vet ikke om det der eller andre steder i Den Frie Verden ble ansett nødvendig å forsikre offentligheten om at deres interesser best blir ivaretatt ved tro på ledere som "elsker dem", "utsondrer ærlighet", og som traust forsvarer "de nasjonale interesser".

Ikke altfor overraskende har historien fått et unikt forløp i verdens mektigste stat der "menn av beste kvalitet" utpeker seg selv til forsvarere av frihet, rettferd, menneskerettigheter, og - framfor alt - demokrati. Mediemoguler såvel som rikets intellektuelle og de vanlige ekspertene har selvsagt hele tiden kjent til MAI og hovedtrekkene i virkningene den vil få. Som allerede påpekt var forretningsverdenen både oppmerksom og aktivt medvirkende. Men ved en bemerkelsesverdig oppvisning i selvbeherskelse har Den Frie Presse, med et antall unntak som samlet må regnes som "målefeil", lyktes i å holde nettopp dem i uvitenhet som stoler på den - ikke noen enkelt oppgave i en komplisert verden.

Forretningsverdenen gir sin overveldende støtte til MAI. Siden tausheten ikke gjør det mulig å sitere argumenter, kan en rimelig gjetning være at de sektorene av forretningsverdenen som er knyttet til "opplysning av allmennheten" ikke er mindre entusiastiske. Men enda en gang forstår de at det "avgjørende våpen" sikkert vil trekkes ut av sliren hvis den gemene hop får ferten av forhandlingenes gang. Dilemmaet har en naturlig løsning. Vi har vært vitne til den i tre år nå.

 

Verdige og uverdige velgere

De som forsvarer MAI har ett sterkt argument: kritikerne har ikke nok informasjon til å føre en helt overbevisende sak. Hensikten med "hemmelighetssløret" har nettopp vært å sikre dette utkomme, og anstrengelsene har delvis lyktes. Dette er på dramatisk vis sant i USA som nyter godt av verdens mest stabile og seiglivete demokratiske institusjoner og som med rette kan gjøre krav på å være forbilde for statskapitalistisk demokrati. På bakgrunn av denne erfaring og status er det ikke overraskende at demokratiske prinsipper er klart forstått i USA og uttrykt krystallklart i de høyere sirkler. For eksempel av den hederskronete statsviter Samuel Huntington i artikkelen Amerikansk politikk, hvor han fastslår at makten må forbli usynlig hvis den skal være effektiv: "I USA må maktens arkitekter skape en kraft som kan merkes, men ikke sees. Makten forblir sterk hvis den forblir i mørke; utsettes den for sollyset vil den begynne å fordampe". Han belyste sin tese i samme år (1981) ved å forklare formålet med "den sovjetiske trusel": "du kan bli nødt til å selge [en intervensjon eller en annen militær aksjon] slik at det skaper den feilaktige forestilling at det er Sovjetunionen du slåss mot. Det er det USA har gjort helt siden Trumandoktrinen". Innenfor disse grensene - på den ene siden å "skape feilaktige forestillinger" for å bedra publikum og på den annen å utelate publikum helt - må ansvarlige ledere bedrive sine kunster i demokratiske samfunn.

Ikke desto mindre er det urettferdig å anklage OECD-maktene for å drive forhandlingene i hemmelighet. Når alt kommer til alt lyktes det aktivister å legge et avtaleutkast ut på Internett etter å ha fått tak i det med ulovlige midler. Folk som leser "den alternative pressen" eller tredje-verden magasiner og de som er blitt smittet av den "uhellige allianse" har fulgt med i drøftingene idet minste siden tidlig i 1997. Og holder vi oss til "hovedpressen", så kan man ikke gå mot den direkte deltakelse av en organisasjon som "arbeider for å fremme de globale interesser til amerikansk forretningsvirksomhet" og tilsvarende organisasjoner i andre rike land.

Men det er noen sektorer som av en eller annen grunn er blitt oversett: den amerikanske kongressen for eksempel. I november sendte 25 medlemmer av Representantenes Hus et brev til president Clinton der de sa at de "hadde blitt oppmerksom på" MAI-forhandlingene - antakelig som følge av anstrengelsene til aktivister og politiske grasrotgrupper. De ba presidenten svare på tre enkle spørsmål:

"Først, på bakgrunn av Administrasjonens nylig framførte påstander om at den ikke kan forhandle seg fram til kompliserte, flersektorielle, multilaterale avtaler uten ryggdekning i 'Fast Track', hvordan kan det da ha seg at MAI nesten er sluttført", med en avtaletekst "likeså intrikat som NAFTA eller GATT" og med bestemmelser som ville "legge betydelige begrensninger på USAs lover og politikk hva angår føderale, statlige og lokale bestemmelser om investeringer?"

For det andre, "hvordan kan det ha seg at det har vært forhandlet om denne avtale siden mai 1995, uten at kongressen er blitt konsultert eller gitt anledning til oppsyn, særlig på bakgrunn kongressens eksklusive konstitusjonelle myndighet til å regulere internasjonal forretningsvirksomhet?"

"For det tredje inneholder MAI vidtrekkende formuleringer om ekspropriasjon ("takings") som åpner for at et utenlandsk selskap eller investor vil kunne saksøke USAs regjering direkte for skader eller tap hvis vi foretar oss noe som ville begrense investoren i 'å nyte fruktene av en investering'. Disse formuleringene er vidtrekkende og vage og går i betydelig grad utover det begrensete erstatningsansvar som pålegges i henhold til USAs nasjonale lovgivning. Hvorfor skulle USA frivillig avgi suverenitet og utsette seg for erstatningskrav i henhold til en så uklart formulert bestemmelse som den som dreier seg om å foreta seg noe som har 'en effekt svarende til' 'en indirekte' ekspropriasjon?"

Hva angår det tredje punktet kan underskriverne ha hatt i tankene den rettsforfølgelse som Ethyl Corporation - kjent som produsent av blyholdig bensin - satte i gang mot Canada hvor de krevde 250 millioner dollar til dekning av tap som følge av "ekspropriasjon" og skade på Ethyl's "gode navn og rykte" forårsaket av kanadisk lovgivning for å forby en bensintilsetning som Canada oppfatter som en farlig gift og en betydelig helserisiko - i overensstemmelse med USAs miljøvernmyndigheter som har begrenset bruken sterkt, og staten California som har forbudt det helt. I rettssaken kreves også erstatning for tap forårsaket av den "markedsdempende virkning" av de kanadiske lovene som har fått New Zealand og andre land til på nytt å granske sin bruk av MMT, i følge Ethyl's klagemål. Eller kanskje underskriverne tenkte på rettssaken det amerikanske firmaet Metalclad, som håndterer spesialavfall, har reist mot Mexico. Det krever 90 millioner dollar i erstatning for tap grunnet "ekspropriering" siden lokaliteten de hadde tenkt å bruke til deponering av farlig avfall ble erklært som vernet naturområde.

Disse rettssakene foregår under NAFTA-regler som tillater selskaper å rettsforfølge regjeringer, hvilket i virkeligheten vil si at selskaper gis rettigheter som om de var nasjonalstater (ikke bare som om de var personer, som tidligere). Hensikten er antakelig å prøve ut og om mulig utvide reglenes eksisterende (og vage) anvendelsesområder. Delvis er de også antakelig bare varselskudd, en vanlig og ofte effektiv framgangsmåte for dem som har dype nok lommer til å oppnå det de ønsker ved trusler om rettsforfølgelse som i virkeligheten kan være fullstendig tøvete.

Brevet fra kongressmedlemmene til presidenten ble avsluttet slik: "I betraktning av det enorme omfanget av MAIs mulige implikasjoner, venter vi i spenning på Deres svar på disse spørsmål". Et intetsigende svar kom til slutt fram til underskriverne. Media visste om alt dette, men jeg kjenner ikke til at saken fikk noen pressedekning.

En annen del av befolkningen som i likhet med kongressen er blitt oversett, er befolkningen selv. Det var så vidt jeg kjenner til ingen pressedekning fram til midten av 1997, bortsett fra noen næringslivsaviser, og så og si ingen senere heller. Som allerede nevnt skrev Miami Herald om MAI i juli 1997 og nevnte særlig entusiasmen og det direkte engasjement som næringslivet la for dagen. Chicago Tribune hadde en reportasje i desember og meldte at saken ikke "hadde vært gjenstand for offentlig oppmerksomhet eller framkalt noen offentlig debatt" bortsett fra i Canada. I USA "synes mørkleggingen å være tilsiktet", skrev Chicago Tribune. "Regjeringskilder sier at administrasjonen ... ikke er særlig ivrig etter å virvle opp mer diskusjon om den globale økonomien". I lys av stemningen i folket er hemmelighold den beste politikk, når en kan stole på en underhåndsforståelse om dette fra informasjonssystemet.

The Newspaper of Record [ironisk tittel for The New York Times, KR's anm.] brøt sin taushet noen måneder senere ved å trykke en betalt annonse fra Internasjonalt Forum om Globalisering som er motstander av avtalen (New York Times, 13. februar 1998). Annonsen siterer en overskrift fra avisen Business Week som beskriver MAI som "En eksplosiv forretningsavtale du aldri har hørt om". "Avtalen ... vil omskrive alle regler for utenlandsk eierskap - hva angår alt fra fabrikker til fast eiendom og til med verdipapirer. Men de fleste lovgivere har aldri noen gang hørt om Multilateral Avtale om Investering fordi Clinton-administrasjonens hemmelige samtaler har funnet sted skjermet for kongressens radar", og mediene har holdt seg til Det Hvite Hus' foretrukne dagsorden. Hvorfor, spør Internasjonalt Forum, og svarer implisitt ved å gå gjennom avtalens viktigste punkter.

Et par dager senere (16. februar) hadde NPRs morgenprogram (National Public Radio 'Morning Edition') en sending om MAI. En uke senere kom Christian Science Monitor med et (ganske tynt) stykke. Avisen New Republic hadde allerede bemerket den offentlige uro vedrørende MAI. New Republic konkluderte med at saken ikke var blitt skikkelig behandlet i respektable sektorer, for "den etablerte presse" er, selv om den "i alminnelighet er venstreorientert .. i enda sterkere grad orientert mot internasjonalisme". Venstreorienterte pressefolk oppdaget derfor ikke den offentlige motstand mot Fast Track i tide og la ikke merke til at de samme bråkmakerne "allerede ruster seg til kamp mot MAI". Pressen må derfor ta sitt ansvar mer alvorlig og rette et snarrådig slag mot "MAI paranoiaen" som har "gått som en farsott gjennom Internett" og til og med ført til internasjonale konferanser. Enkel latterliggjøring av "flat jord og svart helikopter folka" er knapt tilstrekkelig. Taushet er neppe den klokeste positur dersom de rike land skal greie å "låse fast liberaliseringen av internasjonal investeringslovgivning liksom GATT kodifiserte liberaliseringen av handel".

Den 1. april 1998 brakte Washington Post nyheten til nasjonens kunnskap i en meningsytring av Fred Hiatt fra staben av lederskribenter. Han kom med den rituelle latterliggjøring av kritikere og av påstandene om "hemmelighold" - teksten var jo når alt kom til alt plassert (ulovlig) på Internett av aktivister. I likhet med andre som nedverdiger seg til denne type forsvar unnlater han å trekke den selvsagte konklusjon: at media elskverdigst burde forlate åstedet. Alt de anvender av meningsfylt stoff kan skaffes til veie av vanlige mennesker ved flittig leting, og analyser/kommentar/debatt erklæres saken uvedkommende.

Hiatt skriver at "MAI ikke har tiltrukket seg mye oppmerksomhet i Washington" - og null oppmerksomhet i hans egen avis - et år etter at førstplanlagte underskrivningsdato passerte og tre uker før planlagt dato i 1998. Han begrenser sin omtale til et par innholdstomme offisielle kommentarer som han presenterer som udiskutable fakta og føyer til at regjeringen har "lært av saken om Fast Track at de i sterkere grad enn noen gang før må konsultere fagforeninger, lokale tjenestemenn, talsmenn fra miljøbevegelsen og andre mens avtalene hamres ut". Som vi har sett.

Washington utstedte en offisiell erklæring om MAI den 17. februar 1998, muligens som en reaksjon på kongressbrevet eller gjenkomsten av de sprø folkene. Erklæringen, som ble lagt fram av viseutenriksminister Stuart Eizenstat og visehandelsminister Jeffrey Lang, fikk ingen omtale i pressen som jeg kjenner til. Erklæringen er platt, men fortjener førstesideoppslag sett i forhold til det som tidligere er kommet på trykk (stor sett ingenting). MAIs fortreffelighet er selvinnlysende, men det gis ingen beskrivelse eller argumentasjon. På felter som arbeid og miljø, "erstatningskrav" ("takings") er budskapet det samme som regjeringen i Canada kom med: "Stol på oss og hold kjeft".

Av større interesse er de gode nyheter om at USA har tatt ledelsen i OECD for å sikre at avtalen "utfyller våre anstrengelser på bred front", hittil ukjente, "til støtte for bærekraftig utvikling og til fremme av respekt for bestemmelser om arbeidsforhold". Eizenstat og Lang "er glade for at deltakerne er enige med oss" på disse felter. OECD-landene er videre "enige med oss i viktigheten av å arbeide i nær kontakt med sine hjemlige velgere (domestic constituencies) for å bygge opp samstemmighet" om MAI. Der er enige med oss i "at det er viktig for de hjemlige velgere å ha en andel i denne prosessen".

"For å fremme større innsyn", sier den offisielle erklæringen videre, "har OECD samtykket i å offentliggjøre teksten til avtaleutkastet", kanskje før deadline.

Endelig har vi fått et skinnende monument til å minne oss om verdien av demokrati og menneskerettigheter. Clinton-administrasjonen erklærer at den tar ledelsen i verden for å sikre at "de hjemlige velgere" spiller en aktiv rolle for "å bygge opp samstemmighet" om MAI.

Hvem er så "de hjemlige velgere"? Spørsmålet er lett å svare på om vi ser på de ubestridte fakta. Næringslivet og forretningsverdenen har spilt en aktiv rolle hele tiden. Kongressen ble ikke informert og den brysomme offentlighet - det "avgjørende våpen" - ble holdt i uvitenhet. En enkel øvelse i elementær logikk gir oss helt presis opplysning om hvem Clinton-administrasjonen oppfatter som sine "hjemlige velgere".

Dette er en nyttig lekse. Verdisystemet som de mektige i virkeligheten arbeider etter blir sjelden artikulert med slik oppriktighet og presisjon. Men i rettferdighetens navn må det sies at dette ikke er et monopol USA har. Verdiene deles av statlige/private maktsentre i andre parlamentariske demokratier og av motsvarende institusjoner i samfunn der det ikke er nødvendig å hengi seg til forblommet retorikk om "demokrati".

Lærdommen er krystallklar. Det krever talent ikke å oppdage den, og å unngå og forstå hvor godt den illustrerer James Maddisons advarsler for over 200 år siden da han beklaget "tidens frekke fordervelse" hvor "aksjespekulantene vil bli regjeringens livgarde - på en gang dens redskap og tyrann; bestukket av dens overdådige gaver og skaper av ærefrykt ved sitt skrål og sine komplotter".

Disse bemerkninger leder oss til kjernen av MAI. I likhet med mange andre politiske avgjørelser i de siste årene, særlig i anglo-amerikanske samfunn, har avtalen som mål å undergrave demokrati og borgerrettigheter ved å overføre enda mer avgjørelsesmyndighet til private institusjoner som ikke står til ansvar for noen, til regjeringene som de opptrer som "hjemlige velgere" for, og til internasjonale organisasjoner som tjener deres interesser på allmennhetens bekostning.

 

MAIs bestemmelser

 Hva uttrykker MAIs bestemmelser egentlig, hva innebærer de? Hvis vedtak og diskusjonstemaer ble sluppet ut på den offentlige arena, hva ville vi oppdage? Det kan ikke gis definitive svar på slike spørsmål. Selv om vi hadde hele teksten til MAI, en detaljert liste over alle reservasjonene de enkelte land hadde kommet med, og en fullstendig og ordrett utskrift av forhandlingenes gang, ville vi ikke kjenne svarene. Grunnen er at svarene ikke blir bestemt av ord, men av de maktforhold som bestemmer tolkningen av dem. For to århundre siden, i den ledende demokratiske stat på den tiden, bemerket Oliver Goldsmith at "lovene knuser de fattige, og de rike lager loven" - det vil si den operative loven, hva fine ord enn måtte si. Prinsippet er fremdeles gyldig.

Igjen, alt dette er selvfølgeligheter med vidt anvendelsesområde. I den amerikanske grunnloven (Constitution) og tilleggene (Amendments) kan en ikke finne noe som autoriserer å gi menneskerettigheter (talerett, frihet fra granskning og pågripelse, rett til å kjøpe velgere, osv) til det som rettshistorikere kaller "upersonlige rettssubjekter" ("collectivist legal entities"), altså fungerende enheter som har rettigheter som "udødelige personer" - rettigheter som går langt utover dem som virkelige personer har når vi tar deres makt i betraktning, og rettigheter som nå utvides til også å omfatte rettigheter som stater har, slik vi har sett. En vil forgjeves lete i FN-pakten etter hjemmel for den rett Washington påberoper seg å ha til å fullbyrde "den nasjonal interesse" slik den ble definert av de "udødelige personer" som kastet den skyggen som John Dewey med et tankevekkende uttrykk kalte "politikk" over samfunnet. Amerikansk lov definerer "terrorisme" med stor klarhet, og loven fastsetter alvorlig straff for en slik forbrytelse. Men en vil ikke noe sted finne formuleringer som fritar "maktens arkitekter" for straff for utøvelse av statsterrorisme, for ikke å snakke om deres avskyelige klienter (så lenge de nyter godt av Washington's gunst): Suharto, Saddam Hussein, Mobutu, Noriega og andre, store som små. Som ledende menneskerettsorganisasjoner har pekt på år etter år er praktisk talt all utenlandshjelp gitt av USA ulovlig, fra den største mottakeren og nedover listen, for loven forbyr hjelp til land som utøver "systematisk tortur". Det er kanskje loven, men er det meningen med loven?

MAI faller inn under samme kategori. En kan foreta en "verste tilfelle" analyse, som vil bli den riktige analyse hvis "makten forblir i mørke" og selskapenes advokater som er dens forlengete arm, lykkes i å etablere sin tolkning av den bevisst omstendelige og tvetydige ordbruken i avtaleutkastet. Det finnes også mindre skremmende tolkninger og de kan vise seg å være de riktige hvis det "avgjørende våpen" ikke kan stagges og demokratiske prosedyrer får innflytelse på resultatet. Blant mulige resultater er nedriving av hele byggverket og de illegitime institusjoner det hviler på. Dette er saker som har med folkelig organisering og aksjoner å gjøre, ikke ord.

Her kan en til en viss grad kritisere kritikerne av MAI (meg selv inkludert). Teksten beskriver rettighetene som "investorer" har, ikke borgerne, hvis rettigheter blir tilsvarende svekket. Kritikerne kaller den derfor en "avtale om investorrettigheter", hvilket er riktig nok, men misvisende. For hvem er egentlig "investorene"?

Halvparten av aksjene i 1997 var eiet av de rikeste 1 prosent av husholdningene, og nesten 90 prosent av de rikeste ti (konsentrasjonen er enda sterkere for obligasjoner og "trusts", og sammenliknbare for andre formuestyper); føyer vi til pensjonsordninger får vi en smule jevnere fordeling i den rikeste femtedel av husholdningene. Begeistringen for den radikale økningen i formuesverdier er forståelig når vi vet hvilke røster som lar seg høre og noen ganger trodd. Støttet av lovverket ligger den effektiv kontroll med storselskapene i hendene på noen ganske få institusjoner eller personer, resultatet av et århundre med aktivisme i rettssalene.

Den uskyldige omtale av "investorer" må ikke få en til å tenke på en Joe Doakes på fabrikkgulvet, men på selskapet Caterpillar, som nylig greidde å knuse en storstreik ved å stole nettopp på utenlandsinvesteringer som blir rost så sterkt: Caterpillar brukte den betydelige profittøkningen den og andre "hjemlige velgere" har nytt godt av til å skape overkapasitet utenlands og på den måten undergrave anstrengelsene til arbeidsfolk i Illinois for å motvirke fall i lønninger og forverring av arbeidsvilkår. Denne utviklingen er i ikke liten grad resultatet av den "liberalisering av finansmarkedet" som har foregått i de siste 25 år, og som vil forsterkes av MAI. Det er også verdt å legge merke til at vi i denne periode med "liberalisering av finansmarkedet" har vært vitne til en usedvanlig svak vekst (selv om vi tar med den nåværende konjunkturoppgang som er den svakeste siden krigen), lave lønninger, høye profitter - og, tilfeldigvis, handelsbegrensninger iverksatt av rikfolk.

En bedre beskrivelse av MAI og liknende tiltak er ikke "avtaler om investorers rettigheter" men "avtaler om selskapers rettigheter".

"Investorene" det er tale om er sammensluttete rettssubjekter, ikke personer som sunn fornuft og gammel vane kunne forlede en til å tro, og slik det var før moderne rettslig aktivisme skapte storselskapenes nåværende makt. Det leder til en annen type kritikk. Motstandere av MAI anfører ofte at avtalene gir for mange rettigheter til selskapene. Men å snakke om å gi for mange rettigheter til kongen, eller til diktatoren eller til slaveeieren innebærer at en allerede på forhånd gir avkall på en altfor stor del av banen. Hvorfor skal de ha rettigheter i det hele tatt? Snarere enn å kalle disse avtalene for "avtaler om selskapers rettigheter" burde de mer presist kalles "avtaler om selskapers makt", siden det knapt er klart hvorfor slike institusjoner skulle ha noen rettigheter i det hele tatt.

Den gang sammenslutningen av statskapitalistiske foretak fant sted for hundre år siden til dels som følge av massiv svikt i markedene, gikk konservative folk - en mennesketype som ikke eksisterer lenger - bittert i mot et slikt angrep på den klassiske liberalismes fundamentale prinsipper. Og med rette. Vi kan bare minne om Adam Smiths kritikk av sin tids "forente aksjeselskaper", særlig hvis styret ble gitt noen grad av uavhengighet; hans holdning til den naturgitte fordervelse av privat makt som han syrlig kalte en "konspirasjon mot publikum" fra forretningsfolk som møtes til lunsj, for ikke å snakke om når de oppretter upersonlige rettssubjekter (collectivist legal entities) og smir allianser mellom dem, samtidig som staten skjenker dem ekstraordinære rettigheter.

La oss nå, med disse forbehold i mente, minne om noen av MAIs tilsiktete egenskaper. Vi baserer oss på informasjon som takket være den "uhellige allianse" har nådd fram til den interesserte allmennhet

"Investorer" gis rett til å flytte verdier fritt, inkludert produksjonsanlegg og pengeverdier, uten "innblanding fra regjeringen" (hvilket betyr at offentligheten ikke har noe de skulle ha sagt). Ved hjelp av knep som er velkjente for næringslivet og selskapsadvokater kan rettigheter som er gitt "utenlandske investorer" lett overføres til "hjemlige investorer". Demokratiske ordninger som kan forhindres er slike som foreskriver lokalt eierskap, deling av teknologi, lokalt styre, at bedrifter kan stilles til ansvar, minstelønn, fortrinn (for fattige områder, minoriteter, kvinner, osv), beskyttelse av arbeidstakere, forbrukere og miljø, begrensninger på farlige produkter, beskyttelse av små foretak, støtte til strategiske industri og industriforetak i oppbyggingsfasen, landreform, samfunnskontroll og arbeiderstyre (altså grunnstammen i autentisk demokrati), arbeidstakeraksjoner (som kan oppfattes som ulovlig forstyrrelse av ro og orden), og så videre.

"Investorer" gis rett til å saksøke regjeringer på alle nivå for inngrep i oppnådde rettigheter. Det er ingen gjensidighet: borgere og regjeringer kan ikke saksøke "investorer". Ethyl og Metalclad sakene er prøvesaker.

Ingen restriksjoner kan legges på investeringer i land hvor menneskerettigheter brytes: Sør Afrika på den tiden da vårt "konstruktive engasjement" forgikk, Burma idag, osv. Det er selvsagt underforstått at Don ikke vil bli heftet av slike begrensninger. Den mektige står over lover og traktater.

Begrensinger på kapitalbevegelse er forbudt: for eksempel de forholdsregler Chile satte i verk for å søke å begrense tilførselen av kortsiktig kapital, noe som alle er enig om til en viss grad beskyttet Chile mot den destruktive virkningen av et høyst ustabilt finansmarked preget av uforutsigbar irrasjonell flokk-mentalitet. Eller andre mer vidtgående tiltak som ville kunne reversere de skadelige virkningene av fri kapitalbevegelse. Velbegrunnete forslag for å nå slike mål har ligget på bordet i årevis men har aldri kommet på sakskartet til "maktens arkitekter". Det kan vel tenkes at økonomien lider skade ved en liberalisering av kapitalbevegelse, noe som de faktiske forhold gir grunn til å tro. Men det betyr lite i sammenlikning med fordelene som er oppnådd ved et kvart århundres fri kapitalbevegelse, i hovedsak igangsatt av regjeringene i USA og England. Disse fordelene er betydelige. Fri kapitalbevegelse bidrar til konsentrasjon av velstand og er et mektig våpen for å undergrave velferdsordninger. Den hjelper til med å frembringe "betydelige begrensninger i lønninger" og "uvanlig tilbakeholdenhet med hensyn til kompensasjonsordninger som i hovedsak synes å være følgen av den større usikkerhet i arbeidsforhold", noe som muntrer opp sentralbanksjef Alan Greenspan og Clinton-administrasjonen, samtidig som det vedlikeholder "det økonomiske mirakel" som vekker ærefrykt hos dem det gagner foruten lettlurte pressefolk, særlig i utlandet.

Begeistringen for disse undere er imidlertid begynt å tape seg blant dem som styrer den globale økonomien, for nesten-katastrofene, som har økt i antall siden finansmarkedet ble liberalisert fra 1970-årene, har begynt å true de "hjemlige velgere" like så vel som allmennheten. Sjefsøkonomen i Verdensbanken Joseph Stiglitz, redaksjonen i Financial Times, og andre nær maktens sentrum har under ledelse av slike respektabilitetens bastioner som f.eks. Bank for International Settlement begynt å rope på regulering av kapitalbevegelser. Verdensbanken har også vendt om til en viss grad. Ikke bare er verdensøkonomien dårlig forstått, men alvorlige svakheter blir stadig vanskeligere å overse og gi foreløpig behandling. Det kan bli endringer av uforutsett karakter.

I henhold til MAI skal landene som skriver under "låses inne" i 20 år. Dette er et "forslag fra USAs regjering" i følge talspersonen for Canadas handelskammer, som samtidig er seniorrådgiver for IBM Canada i saker som angår investering og handel, og er valgt til å representere Canada i offentlig debatt.

Avtalen har en innebygget sperrehake-effekt, noe som er en konsekvens av bestemmelsene om "stillstand" og "tilbakeføring". "Stillstand" betyr at ingen nye lover kan vedtas hvis de kan tolkes å være "ikke i overensstemmelse" med MAI. "Tilbakestilling" betyr at regjeringer forventes å fjerne all eksisterende lovgivning som også kan tolkes å være "ikke i overensstemmelse". I alle saker avgjøres tolkningen av dem-du-vet. Målet er å "låse landene fast" til ordninger som over tid vil innskrenke den offentlige arena mer og mer, mens makt overføres til de godkjente "hjemlige velgere" og deres internasjonale nettverk. Dette består av et rikt spektrum av selskapsallianser som styrer med produksjon og handel og stoler på at sterke statlige myndigheter opprettholder systemet og sosialiserer kostnader og risiko for de nasjons-baserte selskapene - som nesten alle er transnasjonale selskaper, i følge ferske tekniske analyser.

Gjeldende sluttdato for MAI er 27 April 1998, men yttterligere utsettelser forventes på grunn av uoverenstemmelser innenfor klubben. I henhold til rykter som siver ut fra maktens talerør (i hovedsak den utenlandske næringslivspresse), dreier det seg om anstrengelser gjort av USA og Den Europeiske Union for å gi visse rettigheter til medlemsstater (kanskje å gi EU samme rettigheter i sitt kjempemessige indre marked som dem de USA-baserte selskaper nyter i sitt hjemland), reservasjoner fra Frankrike og Canada for å opprettholde noen grad av kontroll over sine kulturindustrier (et enda større problem for mindre land), og europeiske innvendinger mot de mer ekstreme og arrogante former for markedsinngrep, slik som Helms-Burton loven.

Avisen Economist rapporterer om enda flere vanskeligheter. Arbeids- og miljøsaker som "knapt var framme i begynnelsen", blir stadig vanskeligere å neglisjere. Det blir vanskeligere å overse paranoikerne og flat-jord-folka som "ønsker å stille høye avtalefestete krav til hvordan utenlandske investorer behandler arbeidere og beskytter miljøet". Enda verre, "deres glødende angrep, utbredt via et nettverk av Internett-sider, har gjort forhandlerne usikre på hvordan de skal fortsette". En mulighet ville være å lytte til hva publikum ønsker. Som det passer seg nevnes ikke denne mulighet: den er prinsipielt utelukket siden den vil undergrave selve formålet med tiltaket.

Selv om tidsfristen ikke holdes og MAI selv må oppgis, vil ikke det bety at alt "ikke har betydd noe som helst", trøster Economist sine lesere. Det er gjort framskritt og "med hell kan deler av MAI bli forbilde for en global WTO-pakt om investering" som de motvillige "utviklingsland" vil være mer villige til å akseptere - etter noen års pryl av et irrasjonelt marked, derav følgende lydighet påtvunget ofrene av verdens herskere, og stadig voksende erkjennelse hos den lokale elite av at de kan få del i de samlete privilegier bare de hjelper til med å utbre de mektiges doktriner, hvor falske de enn måtte være og hvordan andre enn vil komme til å få det. Vi kan også vente oss at "deler av MAI" vil ta form andre steder, kanskje i IMF som er passelig lukket for innsyn. Fra en annen synsvinkel er det klart at ytterligere forsinkelser vil gi den gemene hop større anledning til å rive i stykker hemmelighetssløret.

Det er viktig at allmennheten oppdager hva som planlegges for dem. Media og myndighetenes anstrengelser for å holde det hele skjult unntatt for deres "hjemlige velgere" er ikke vanskelige å forstå. Men slike barrierer er blitt overvunnet av kraftfull folkelig innsats før og kan gjøre det på nytt.

[Oversatt fra Noam Chomsky: "Domestic constituences. MAI, the further corporatization of America and the World", Z-Magazine May 1998, s. 16-25, av Knut Rognes (knrognes@online.no, http://home.sol.no/~knutro) med god hjelp av Helge Hasselgreen (hhasselg@online.no). Noam Chomsky og Z-Magazine har gitt tillatelse til publisering av oversettelsen, bl.a. på hjemmesiden til KR

En kan finne nærmere opplysninger om MAI bl.a. på

http://mai.flora.org/mai-info/9710.htm

http://mai.flora.org/homepage.htm

http://www.citizen.org/pctrade/tradehome.html]

 

Trykket i Klassekampen i tre deler, (1) lørdag 25. juli 1998 ("MAI - ytterligere konsernstyring av Amerika og verden", s. 12-13), (2) mandag 27. juli 1998 ("Den Frie Pressens oppvisning i mørklegging", s. 16-17), (3) onsdag 29. juli 1998 ("Kontroll av storselskapene på få hender", s. 16-17).

 

[Siden lagt ut: 20. juli 1998]