Et praktisk blikk på bosetningene sett med israelske øyne

 Av Dr. Israel Shahak

 Dr. Israel Shahak som overlevde Holocaust og nå er pensjonert professor i organisk kjemi ved Det Hebraiske Universitet i Jerusalem, er leder for "The Israeli League of Human and Civil Rights"

Når vi skal vurdere de negative virkningene av de jødiske bosetningene på Vestbredden på en eventuell avtale basert på land for fred mellom israelere og palestinere, er vi nødt til å løfte blikket forbi det vi anser som rettferdig eller støtter som juridisk korrekt, og la det falle på det som er politisk mulig, i det minste i den overskuelige fremtid. Siden jeg av forskjellige grunner ikke tror USAs regjering vil legge virkelig betydningsfullt press på Israel i overskuelig fremtid, er det viktig å bringe på det rene hva majoriteten av israelere vil kunne slutte seg til, uten store vanskeligheter, med hensyn til bosetningene.

"Virkelig betydningsfullt press" betyr i denne forbindelse for israelere en forsinkelse eller stans i leveringen av nye amerikanske våpen, særlig flyvåpen, til Israel. Alt annet er av underordnet betydning.

Et slikt press ble sist anvendt av daværende utenriksminister Henry Kissinger i 1975 for å tvinge den daværende israelske statminister Yitzhak Rabin til å trekke seg 30 km innover Sinai-halvøya. Den israelske offentlighet må derfor tilgis når den nå, etter 23 år, i et Israel mye rikere og sterkere enn før, ikke tar alvorlig en eventuell gjentakelse av slike skritt.

Under disse omstendigheter vil enhver positiv endring i israelsk politikk med hensyn til bosetningene måtte basere seg på støtte fra en betydningsfull sektor av den israelske offentlighet. For å vurdere utsiktene til en slik utvikling er en nødt til å se bort fra de svært små grupperingene på venstre fløy, som sterkt går mot bosetningene (for eksempel "Fred Nå" [Peace Now]), foruten det sterkere Nasjonal Religiøse Parti (NRP), som er varm tilhenger av bosetningene, men som fremdeles ikke er sterkt nok til å diktere politikken.

Av størst betydning er synspunktene til hovedtyngden av allmennheten representert i Knesset med omtrent 100 av 120 Knesset-medlemmer. Denne majoritet omfatter Likud, Arbeiderpartiet og andre viktige partier som i hovedsak har sammenfallende synspunkter.

For å forstå deres felles ståsted, som jeg kort vil kalle "Israels syn", må en ha klart for seg at bosetningene i de okkuperte områdene i henhold til Israels syn ikke oppfattes på en enhetlig måte. Israelere trekker skarpe skiller mellom dem, noe som vanligvis overses utenfor Israels grenser.

Først er det distinksjonen mellom "Stor-Jerusalem" og de andre stedene. Når jeg snakker om Stor-Jerusalem bruker jeg et israelsk byboeruttrykk, og jeg ser bort fra bygrensene basert på anneksjonen i 1967. Jeg referer ganske enkelt til hva vanlige israelere tenker på som å "bo i Jerusalem", som betyr å bo et sted med god bussforbindelse til Vest-Jerusalem, slik at man kan dra med bussen for å gå i butikker eller "gå på byen" om kvelden og rekke hjem med bussen før midnatt. Mer enn 250 000 israelere, altså 5 prosent av den israelske befolkning, lever i slike områder på den andre siden av den grønne linjen (våpenhvilelinjen fra før juni-krigen 1967), mens befolkningen i alle de andre bosetningene på Vestbredden eller i Gazastripen bare teller omkring 80 000 (jeg ser bort fra Golanhøydene i denne diskusjonen).

Disse 80 000 bor heller ikke tett samlet i et område nært knyttet til en stor israelsk by som innbyggerne av Stor-Jerusalem gjør, men er splittet opp i mange, vanligvis ganske små bosetninger. (Kiryat Arba, bosetningen til militante religiøse som skuer utover Hebron, har færre enn 6000 innbyggere).

Enda viktigere er det enkle faktum at majoriteten av vanlige israelere i lang tid har sett på det å bo i Stor Jerusalem som "normalt", mens det å bo i noen av de andre bosetningene anses som unormalt, selv av dem som ser på bosetning der som noe prisverdig. I virkeligheten er det slik at det lave antall settlere i alle de andre bosetningene, på tross av alle pengene og andre former for offentlig støtte som er øst ut til dem i så lang tid, faktisk vitner om den store uvillighet majoriteten av israelske jøder føler for å bosette seg i de okkuperte områder, unntatt i Stor-Jerusalem området.

Det følger av dette at man kan forutsi at de aller fleste israelere, og partiene som representerer dem, sterkt vil gå mot endringer i Stor-Jerusalem området eller innrømmelser med hensyn til bosetninger i Stor-Jerusalem, mens motstanden mot å fjerne bosetninger (særlig de små) utenfor Stor-Jerusalem området vil være mye mindre.

Selv det Nasjonal Religiøse Parti eller Gush Emunim-settlerne våger ikke lenger å appellere til den israelske allmennhet for å bevare alle bosetningene med henvisning til at de er "hellige". Appellene deres, i desember 1997, begrenser seg til å hevde at de palestinske selvstyremyndigheter har brutt avtalene de undertegnet med Israel, særlig Hebron avtalen, og følgelig ikke må innvilges "innrømmelser" på noe område før de "holder seg til" disse avtaler.

En må også ta i betraktning en annen viktig distinksjon, nemlig den som foreligger mellom bosetningene selv og land konfiskert av staten Israel (på ulike uhederlige måter som jeg ikke vil diskutere her) og deretter "tillagt" bosetningene. Om israelske soldater fjerner jødiske bosettere fra sine hjem, vil det sikkert medføre store emosjonelle og politiske vansker blant religiøse jøder (omtrent 20 prosent av israelske jøder) og blant tradisjonelle jøder (omkring 60 prosent av israelske jøder), men her i mindre grad,.

Likevel har slik fjerning blitt foretatt tidligere i 1982, nemlig av bosetningene i de nordlige deler av Sinai av regjeringen Menachem Begin under oppsyn av Ariel Sharon. Derfor kan slik fjerning av små jødiske bosetninger gjennomføres, særlig av en høyre-regjering, selv om det vil medføre store vanskeligheter for en hvilkensomhelst regjering som gjennomfører det.

I motsetning til dette vil tilbakeføring av palestinsk land som ikke dyrkes av bosettere og som ligger utenfor bosetningsområdene bare medføre minimale vanskeligheter. I motsetning til hva den israelsk propaganda påstår så er landområdene som dyrkes av settlere utenfor Jordandalen ganske små.

Som alle vet, i alle fall i Israel, er omkring 70 prosent av Vestbreddens landområde blitt konfiskert av Israel. Det er blitt israelsk "statsland" som i henhold til israelske apartheid-lover kun er tilgjengelig for jøder, enten de er statsborgere i Israel eller i andre land, og derfor utilgjengelig for palestinere. (Selv palestinere som har vært kollaboratører med Israel nektes å dyrke eller bosette seg på slikt land, det samme gjelder palestinske statsborgere i Israel, selv de som har tjenestegjort i hæren).

Men bare 16 prosent av konfiskert Vestbredd-territorium er brukt til bosetninger, 54 prosent er tomme, selv om de formelt er "tillagt" enkeltbosetninger eller bosetningblokker. For det store flertall av israelske jøder er det stor forskjell på å tilbakelevere ikke-bosatt land til de palestinske eiere og å trekke ut jøder ut av sine hjem. Vanlige israelske jøder vil, slik jeg ser det, lett kunne samtykke i den førstnevnte handling, men kan bare vanskelig overtales til å samtykke i en regelrett utkastelse.

Det vil derfor være mulig, på tross av hva den israelske regjering hevder, å starte en tilbakeføring av slikt udyrket land til sine eiere uten altfor mye protester fra flertallet av israelske jøder. En slik handling vil være et bedre "tillitsskapende tiltak" sett fra de fleste Vestbredd-palestineres side enn noe tiltak som er blitt foreslått eller gjennomført så langt.

Det faktum at et slikt tiltak som så lett kan gjennomføres, ikke er blitt foreslått, må reise tvil om de virkelige intensjoner til alle parter i Oslo-prosessen og dens ettervirkninger, men først og fremst om de virkelige intensjoner til det israelske ledersjikt.

La meg avslutte med å peke på at jeg her ikke diskuterer prinsipper eller rettigheter, men handlinger som i mine øyne er mulig å gjennomføre i den nåværende situasjon. Politikk er det muliges kunst, og selv om en skal være tro mot sine overbevisninger, skal en samtidig forsøke å gjøre det som er politisk realiserbart for å mildne lidelse og bringe et minimum av rettferdighet inn i en svært urettferdig situasjon.

 

(Israel Shahak, "A Practical Look at Settlements From the Israeli Point of View", Washington Report on the Middle East Affairs, March 1988, pp. 8 and 86; oversatt av Knut Rognes)