Israels politikk i de okkuperte områdene: "herredømme fra utsiden"

 Av Israel Shahak

Det er en framherskende oppfatning at de okkuperte områdene er på randen av eksplosjon. Men Israels metode med ytre kontroll - hjulpet av PA [Palestinian Authority, dvs de palestinske selvstyremyndigheter, o.a.] - indikerer at den nåværende tilstand av ikke fred, ikke krig, vil vare i lang tid.

Når det israelske ledersjiktet bestemmer seg for å foreta en grunnleggende omlegging av sin politikk må den informere landets elite om den tilsiktete endringen og forklare grunnene til den. Siden tidlig i 1950-årene har dette skjedd ved hjelp av velbegrunnete artikler skrevet av eksperter med tilknytning til ledersjiktet, etterfulgt av taler av og intervjuer med viktige politikere. I overensstemmelse med denne skikken ble de viktigste prinsippene bak undertegningen av Oslo-avtalene forklart som en ordning som var bedre for Israel enn den situasjonen som hadde vært framherskende siden 1967. Prinsippene ble luftet i artikler publisert i 1991-92 og oppsummert av Yitzhak Rabin under valgkampen i 1992. Her vil jeg benytte Rabins termer siden de er blitt hjørnesteinen i Israels strategiske tenkning.

 Strategiske og "ustrategiske" bosettinger

Rabin kalte situasjonen som var framherskende etter 1967 for "Erobring fra innsiden". I følge ham hadde Israel forsøkt, i det minste i teorien, å styre innenfor hver eneste palestinsk by, landsby og flyktningeleir, ved å la sine egne soldater patruljere alle gater og smug, la sine egne tjenestemenn utstede papirer vedrørende alle livets aspekter, og formelt (og minimalt) ta ansvar for palestineres velferd. Rabin insisterte gjentatte ganger, og brukte det sterkeste språk ("jeg bryr meg ikke en døytt om Gaza-stripen forsvinner i havet"), på at sionismen bare skulle bry seg med jøder.

Intifadaen viste hvor vanskelig og uøkonomisk det var for israelerne selv å patruljere landsbyene og flyktningeleirene. Derfor ville det være bedre å følge en annen metode enn å styre "fra innsiden", Rabin kalte den "herredømme fra utsiden".

Det er ikke nødvendig, sa han i et berømt intervju, å gå inn i Nablus for å kontrollere den. Det er tilstrekkelig om israelske styrker med base i bosettingene kontrollerer fjellene over byen og veiene som leder inn i den, foruten grunnleggende ressurser som vann, elektrisitet og landarealer som kan tjene til utvikling. I denne kontekst skiller israelske eksperter strengt mellom "nødvendige" og "unødvendige" bosettinger. De nødvendige bosettingene utøver en strategisk funksjon og er plassert i en viss avstand fra palestinske bosteder slik at "de ikke skaper friksjon med innbyggerne"; de unødvendige bosettingene, oftest etablert av religiøse fanatikere, har ikke noen strategisk verdi, og forårsaker "friksjon" siden de ligger nær opp til områder tett befolket med palestinere. Verre, fra israelsk synsvinkel, er det at de tapper hæren for mannskapstyrker som kunne utnyttes bedre på andre måter, for eksempel ved å trene på en "virkelig krig", som alltid er rundt hjørnet.

Forskjellen kan illustreres ved den svært ulike holdningen de venstre-sionistiske partiene har til bosettingen i selve Hebron sammenliknet med Kiryat Arba. I motsetning til de mange Arbeiderparti- og Meretz-politikere som oppfordrer til evakuering av jødene fra Hebron, kan jeg ikke minnes at et eneste sionistisk medlem av Knesset har oppfordret til evakuering av jødene fra Kiryat Arba. Hvorfor? For det første har Hebrons vannforsyning kommet fra Kiryat Arba helt siden Moshe Dayans tid. For det andre behersker denne bosettingen Hebron fra et høyereliggende område. For det tredje er settlerne i Hebron omgitt av palestinere på alle kanter og derfor i en svak strategisk posisjon og "forårsaker friksjon", mens Kiryat Arba har palestinske naboer bare på én side.

Spare mannskap

Men den største forskjellen har med bruk av militære mannskaper å gjøre. I stor utstrekning kan Kiryat Arba forsvare seg selv og selv i nødstilfelle vil den bare trenge et lite antall støttetropper. Men de omtrent 400 jødene i sentrum av Hebron trenger hver omtrent 20 soldater og politi (uten at hemmelig politi telles) og likevel er det "friksjoner" hver dag.

Det viktige spørsmålet om sløsing med mannskaper kan bedre illustreres ved å sammenlikne hvordan den israelske hæren tok seg av palestinske demonstrasjoner under forholdene med "erobring fra innsiden" og hvordan den tar seg av dem nå. Før prøvde hæren, i teorien, å kvele demonstrasjoner i hver gate og knuse alle manifestasjoner av palestinsk nasjonalisme. Rabin pekte på - og hans argument rettferdiggjøres av erfaring - at israelsk herredømme neppe ville ta skade av at palestinerne viftet med flagg.

Dette er Netanyahus holdning også. Når palestinere brenner hans bilde i sine byer, som det ofte har skjedd i det siste, blir palestinerne - slik lyder den israelske argumentasjonen - følelsesmessig tilfredsstilt ved slike symbolske handlinger, men går siden hjem og "fortsetter som vanlig". Men hvis palestinerne ønsker å konfrontere den israelske hæren, kan de nå bare gjøre det på hovedveiene som fører ut av en by og før veisperringene. Å stoppe dem der krever færre soldater enn å patruljere hele byen.

Poenget med å forhindre sløsing med mannskaper er gyldig på så mange områder at jeg vil nøye meg med ett eksempel til: grensestasjoner. Tidligere (for eksempel før Oslo) hadde hver grensestasjon, for eksempel Allenby-brua over Jordan-elva, behov for mange israelske tjenestemenn og tropper og var beryktet for korrupsjon. Nå er kontrollen intakt, men sløsingen med mannskaper og "friksjon" er redusert til et minimum. Når en palestiner eller utenlandsk besøkende kommer inn i rommet ved Allenby-brua der kontroll av reisedokumenter foretas, ser han bare en rad tjenestemenn fra PA foran en glassvegg. De som får sine papirer kontrollert er ikke klar over at en kan se gjennom glasset fra baksiden. Og der, bak glasset, sitter en eneste israelsk "tjenestemann" (i virkeligheten en Shin Beth agent) som telefonisk kan kommunisere med de palestinske tjenestemennene. Hvis han ønsker å stoppe noen, kan han gjøre det, for de synlige tjenestemennene tar ingen avgjørelser uten hans samtykke.

Symboler framfor substans

Men hele dette effektive arrangementet - ja selve forestillingen om "herredømme fra utsiden" er avhengig av en eneste faktor for å lykkes, men den er til gjengjeld meget viktig: palestinerne må ikke forstå hva de utsettes for, i det minste hva angår situasjonens viktigste trekk. Isteden må oppmerksomheten deres ledes mot relativt uviktige detaljer. For å nå dette målet må to betingelser oppfylles. Det må ikke eksistere noe demokrati eller noen ytringsfrihet så de palestinske medier kan kontrolleres i høvelig grad, og relativt uviktige spørsmål må manipuleres for å fabrikere konflikt.

Så langt er det åpenbart for enhver at under Arafat publiserer de palestinske media bare det som passer for ham og Israel. Ett eksempel på hva de ikke publiserer er tilstrekkelig. Ikke en eneste palestinsk avis, fjernsyns- eller radiostasjon har sagt et ord om den israelske "tjenestemannen" som sitter bak glassveggen ved Allenby-brua.

Den andre betingelsen illustreres best med det grunnleggende spørsmål om bosettingene, særlig dem i Jerusalem. Hver gang Ateret Kohanim [en religiøs høyreorientert jødisk bevegelse som har som mål å kjøpe flest mulige hus slik at Gamlebyen og Øst-Jerusalem kan bli en fullstendig jødisk by med en arabisk minoritet, o.a.] eller en amerikansk millionær kjøper to hus i Jerusalem, lager PA en masse røre som den sionistiske venstresiden og utenlandske medier tar del i. Samtidig bygges det i Øst-Jerusalem tusenvis av hus beregnet for jøder uten at noen protesterer, og tusenvis av andre hus vokser opp i nabobyer. Besøkende til PA's hovedkvarter i Øst-Jerusalem dras avgårde for å se på Ateret Kohanims prosjekter, som utgjør mindre enn én prosent av den pågående byggingen av bosettinger i og omkring Jerusalem i regjeringens egen regi. At oppmerksomheten rettes mot saker uten strategisk betydning fra israelsk synsvinkel - og at man dermed unngår oppmerksomhet om de virkelig betydningsfulle sakene - er åpenbart i alle palestinske mediekampanjer igangsatt etter Oslo.

Tingenes virkelige tilstand

Dette leder til en annen konklusjon: forholdet mellom den israelske regjeringen og PA er i virkeligheten temmelig godt til tross for det røykteppe av tilsynelatende konflikt som er så tydelig i erklæringene til Netanyahu og Arafat. Den 2. oktober skrev for eksempel Shimon Shiffer, politisk medarbeider i Yediot Aharanot (som jeg ser på som den dyktigste politiske kommentatoren i den hebraiske pressen), om hvordan talsmennene Danny Naveh (Israelsk kabinett-sekretær) og Ahmad Tibi (Arafats rådgiver om israelske forhold) oppførte seg under et TV intervju. Foran kameraene ropte og gestikulerte de mot hverandre. Men da kameraene ble slått av, behandlet de hverandre som beste-venner.

Det finnes sterkere grunner for å anta at denne uten-kamera scenen avspeiler den virkelige tingenes tilstand mellom regimene. For eksempel er alle lederne for de palestinske sikkerhetsstyrkene offisielt israelske VIPer. Familien til en av de viktigste av disse lederne, Jibril Rajub, leder for Den Preventive Sikkerhetsstyrken på Vestbredden, bor i Jerusalem. Israel, som lager en masse styr omkring "et udelt" og "jødisk" Jerusalem, tillater Rajub å ha en væpnet vaktstyrke rundt huset sitt. Det stemmer at den økonomiske situasjon for det palestinske folket har forverret seg siden Oslo, men det stemmer også at den økonomiske situasjonen for PA tjenestemenn blir bedre og bedre. Folkets fattigdom og tjenestemennenes rikdom skyldes i like stor grad israelske tiltak.

Endelig har den nåværende tingenes tilstand amerikansk velsignelse. CIA trener PAs sikkerhetsstyrker og har nylig skaffet dem sitt ypperste telefonavlyttingsutstyr i følge den hebraiske presse. Dette vil bli brukt for å arrestere folk som lever under israelsk "herredømme fra utsiden" for deres altfor kritiske uttalelser. Viktige forhandlinger mellom israelske og palestinske representanter finner sted i nærvær av lederen for CIAs Israel-kontor.

Denne faktoren, og den altoverveiende suksess for systemet med "herredømme fra utsiden", bringer oss til den konklusjon at den nåværende situasjonen er stabil og vil vare i det minste i noen år framover, hvis vi ser bort fra mindre sammenstøt som antakelig er planlagt av begge parter på forhånd for å tilfredsstille sitt eget godtroende hjemmepublikum. Alt snakk om forestående konflikt er etter min oppfatning bare desinformasjon: to parter som regelmessig og vennskapelig møtes i nærvær av CIA, kommer ikke til å gjøre sjefen som leder møtene deres, sint. Når en virkelig endring kommer, noe som ganske sikkert vil skje en dag, vil det første tegn være at folk på begge sider vil forsøke å forstå den virkelige situasjonen og dermed bestemt nekte å la seg føre bak lyset av sine respektive regimer.

[Oversatt av Knut Rognes med god hjelp av Helge Hasselgreen fra Middle East International No. 589, 11 desember 1998, s. 23-24. Vi skylder MEI stor takk for tillatelse til å legge artikkelen ut på nettet]