90 prosent av Vestbredden? (Klassekampen 23. september 1997)

Knut Rognes

KK gir, i likhet med andre medier, feilaktig informasjon om Oslo-avtalene. Den 1. september leser vi at "ifølge avtalen skal tilbaketrekninga [av Israels militærstyrker] ... gi palestinerne kontroll over 90 prosent av Vestbredden" (s. 5). Den 6. september trykkes en NTB-AFP-Reuter melding som lyder slik: "Ifølge inngåtte fredsavtaler skal israelske styrker trekke seg tilbake fra det meste av Vestbredden innen midten av 1998 ..." (s. 4). Dette er tøv. Arafat og PLO har aldri noengang fått slike innrømmelser fra Israel.

Oslo I fra 1993 (Artikkel XIII, pkt 3) sier: "Ytterligere omgrupperinger til spesifiserte områder vil bli gjennomført gradvis i overenstemmelse med den grad det palestinske politi tar ansvar for den offentlig orden og sikkerhet ...". Det nytter ikke å gå til leksika og ordbøker for å finne ut hva dette betyr. I internasjonale forhold gjelder "makt er rett"-prinsippet og i praksis er det Israel (og USA) som alene avgjør når tilfredsstillende orden og sikkerhet (for israelere) er oppnådd, og altså når videre omgruppering eventuelt vil iverksettes.

Oslo II fra 1995 (Artikkel X, pkt 2) gjentar denne koblingen og etablerer en tidsplan: "Ytterligere omgrupperinger av de israelske militærstyrker til spesifiserte militære områder vil begynne etter innsettingen av det palestinske råd [hvilket skjedde i mars 1996, KR], og vil bli gjennomført gradvis i overenstemmelse med den grad det palestinske politi tar ansvar for den offentlig orden og sikkerhet, og skal være avsluttet 18 måneder etter at det palestinske råd er innsatt, som gjort rede for i Artiklene XI (Land) og XIII (Sikkerhet) nedenfor, og i Anneks I.."

I Artikkel XI, pkt 2, står det: "De to parter er enige om at Vestbredd- og Gazastripe-territorium [legg merke til at bestemt artikkel mangler, KRs anm.], unntatt saker som det vil bli forhandlet om i endelig-status-forhandlingene, vil komme under det palestinske råds jurisdiksjon ved en trinnvis prosess, som skal avsluttes innen 18 måneder etter innsettelsen av det palestinske råd, som spesifisert nedenfor...". Tilsvarende tekst finnes i andre deler av avtalen. Det som eventuelt skal overdras til palestinsk jurisdiksjon først etter endelig-status-forhandlingene, består i henhold til Oslo II, Artikkel XVII, pkt 1a, av "Jerusalem, bosettinger, spesifiserte militære områder, palestinske flyktninger, grenser, utenriksrelasjoner og israelere". Tekstene er helt klare. Det bare er deler av Vestbredden og Gaza-stripen som er relevante hva angår "ytterligere omgrupperinger". Ikke noe sted i tekstene kan en finne noen angivelse av omfanget av eventuelle "ytterligere omgrupperinger". Ikke noe sted står det at det skal skje en "tilbaketrekking".

Av dette følger at avtaletekstene gir Israel hjemmel til 1) å forsinke implementeringen i nærmest ubegrenset tid med henvisning til sikkerhetsproblemer (hittil med USAs støtte), og 2) helt og holdent selv (sammen med USA) å avgjøre omfanget av eventuelle områder som det skal omgrupperes fra. Dette er noe ganske annet enn et løfte om å forlate "90 prosent" eller "mesteparten" av Vestbredden.

Det er grunn til å se sammenhengen med at slutt-tilstanden skal baseres på FN-resolusjon 242 (og 338), slik den tolkes for tiden av USA, og ingen andre FN-resolusjoner. Den gir ingenting til palestinerne. Det er også grunn til se sammenhengen med alle helt entydige offisielle erklæringer fra Israel. De har aldri sagt at de vil trekke seg tilbake fra hele eller mesteparten av Vestbredden eller at de vil oppgi bosetningene. Selvom de ikke har hatt noe imot at den internasjonale opinion skulle tro noe annet. Endelig er det grunn til å se sammenhengen med sionistisk politikkk i nesten 100 år.

Arafat har selv samtykket i å betrakte de eksisterende jødiske bosetninger på Vestbredden som lovlige. I Oslo II, Anneks III, Artikkel IV - Spesielle bestemmelser angående Område C, Appendiks 1, Artikkel 16 står det: "3. Den palestinske part skal respektere israeleres (inkludert selskaper eid av israelere) lovbestemte rettigheter med hensyn til Government and Absentee Land som befinner seg i områdene under det palestinske råds territorielle jurisdiksjon".

Arafat har altså anerkjent Israels suverenitet over områder som Israel har etablert som "State land" og "Absentee land". Dette utgjør for tiden ca 70 % av Vestbreddens territorium og ca 30% av Gaza-stripen. Slike områder - inkludert veiene som knytter dem sammen - er i alle essensielle sammenhenger "for Jews only" (uansett hvor i verden de måtte befinne seg). I selve Israel er 92% av arealet slikt land. I henhold til israelsk lovverk er slikt land (inkludert oppførte bygninger) statens eiendom og kan ikke overdras til andre på noen måte. Andre israelske lover som har med land å gjøre, er i virkeligheten diskriminerende lover som utestenger alle ikke-jøder fra å eie eller bruke slikt land (og bygninger). Formålet er å hindre at land blir solgt til ikke-jøder, altså å bevare Israel som en jødisk stat.

Var det noen som snakket om at Israel har gått med på å gi fra seg mesteparten av Vestbredden ? PLO og Arafat sprer illusjoner om Oslo-avtalen av denne type over hele verden, og mediene følger med på ferden. På kort sikt tjener det muligens Arafats egen prestisje at han lyver om hva han har oppnådd - blant dem som ikke har tilgang til de virkelige avtaletekster, eller som ikke ønsker å lese dem. På dette grunnlag synes folk Oslo-avtalen er gode greier, selv om de i virkeligheten er innbitte motstandere av de apartheid- og bantustan-løsninger som den faktisk legger opp til. Viktige støttespillere for palestinske rettigheter bringes til taushet på denne måten.

Arafat er Israels og USAs partner i å videreføre apartheid-systemet i det gamle Palestina. Målet er at den palestinske befolkningen skal tjene som billig og lydig arbeidskraft, akkurat som i Sør-Afrika i sin tid. I tråd med dette knebles frie fagforeninger og ytringsfrihet. Grensestengningene bidrar til å øke fattigdommen og presser arbeidslønningene nedover. Om det kommer en to-statsløsning i navnet, vil den først og fremst tjene israelske og amerikanske interesser (og Arafats), og alltid bestå i "autonomi" under israelsk overhøyhet. Uten tvil vil verden (og Dagbladet) juble. Israel, medregnet de okkuperte områder eller ikke, er en de facto binasjonal stat, men Israel har aldri ønsket å annektere de okkuperte områder, eller skape en de jure binasjonal stat. Poenget er å slippe å ha ansvaret for den palestinske befolkning, og likevel kunne utnytte ressursene i de okkuperte områdene til beste for den jødiske del av befolkningen. Like rettigheter for palestinere vil bety slutten på staten Israel som det jødisk folks stat, men begynnelsen på Israel som staten til dens faktiske innbyggere. Mandela fikk respekt og viktig internasjonal støtte i kampen mot apartheid fordi han så på systemet med "home-lands", "townships" og "bypass-roads" som uforenlig med fred, frihet, rettferdighet og menneskeverd, og fordi han så på hvite og svarte som likeverdige borgere i hele Sør-Afrika. Parallellen til Palestina skule være helt klar.

Kilder

Noam Chomsky: "A painful peace" Z-Magazine, January 1996 (http://worldmedia.com/archive/); Noam Chomsky: "National sovereignty and democracy in the Third World", Forelesning på Bir Zeit Universitetet, Vestbredden, juni 1997 (http: //www.birzeit.edu/); Noam Chomsky: "The role of the Middle-East 'peace process' in United States global strategy", News from Within, June 1997 (http://aic.netgate.net/nfw/); Uri Davis: "Toward a democratic state in a federal Middle East", News from Within, November 1996; Atty Usama Halibi: "Land laws in Israel". News from Within, June 1997; Israel Shahak: "Open secrets. Israeli nuclear and foreign policies." Pluto Press, London, 1997; og diverse hefter av "From the Hebrew Press" translations by Israel Shahak.

 

Til Avisartikler

Til hjemmesiden