Antisemittisk? (Klassekampen 8. desember 1997)

Knut Rognes

Erik Lindeberg (EL) (KK 24. november) gir Trond Ali Lindstad (TAL) på pukkelen fordi "han bruker ordet jødisk på en måte som tilslører motsetningene i Midtøsten og som kan virke antisemittisk." TALs feil - iflg EL - er at ordet "Jødisk" blir "brukt om grusomme handlinger mot palestinerne og om landområder som ble erobret fra palestinerne gjennom å fordrive dem. Dette er, forsiktig uttrykt, svært upresist."

TAL får svare for seg, men jeg har sett på hans artikkel (KK fredag 21. november) om igjen og finner at han bruker uttrykket "jødiske heltegjerninger" om terrorhandlinger og uttrykket "de jødiske heltene" om dem som utførte dem. At dette skulle være antisemittisk er ikke klart for meg. Antakelig er dette ord som direkte er blitt brukt i museet TAL besøkte i Jerusalem. Ingen i Israel legger skjul på at jødene brukte terror i det som omtales i Israel som "The War of Independence i 1947-1949".

EL skriver videre at "Opprettelsen av staten Israel ble foretatt av de vestlige land og har heller ikke noe med jødedom å gjøre." Nå nevner ikke TAL jødedommen i artikkelen sin, så EL angriper her en stråmann. TAL har snakket om jødiske terrorister / terror og betydningen av dette for opprettelsen av staten Israel. Hvis EL faktisk mener at landet ble opprettet av "de vestlige land" og at jødisk terror ikke hadde noe med dette å gjøre er han svært langt ute på viddene historisk sett.

I et annet innlegg (KK-Forum, søndag 23. november) skriver EL: "Hva er det som er jødisk med sionismen? og er du (NN) enig i definisjonen av jøde er en som tilhenger av jødedommen (en religion)".

Sionismen er den ca 100 årige bevegelse som ville løse "jødespørsmålet" dvs gjøre slutt på lidelsene som jødene ble utsatt for på grunn av den allestedsnærværende antisemittisme. De ville gjøre dette ved å opprette en jødisk stat i Palestina der alle jøder kunne bosette seg. Det er det jødiske ved sionismen.

Israel selv definerer seg som staten for det jødiske folk. En person som defineres av staten Israel som jøde har rett til bosette seg i Israel, med fulle borgerrettigheter. Dette bestemmes av en grunnleggende lov i Israel - Law of Return. Andre mennesker kan ikke dette.

Legg merke til at Israel - i motsetning til andre stater - ikke definerer seg som staten for dens innbyggere. Urbefolkningen - palestinerne - er ikke-jøder og har derved ikke de samme statsborgerlige rettigheter som jøder. En jøde som bor f.eks. i New York har rett til, om vedkommende ønsker det, uten videre å bosette seg i Israel (mange av bosetterne i Hebron er derfra) med fulle rettigheter. Ingen ikke-jøder - heller ikke palestinere i sin utlendighet - har denne rett.

Hvem som defineres som jøde er et viktig spørsmål: det viktigste kriterium i Israel er å være født av en jødisk mor. Det er instanser innen det israelske statsapparat som avgjør dette. Det er mange retninger innen jødedommen. For tiden er det f.eks. stor strid mellom jøder i Israel og USA mht hva slags trosretning (ortodoks, reform, konservativ, ...) som skal ha rett til å foreta konvertering. Hvordan jødene i diaspora definerer seg selv er en helt annen sak. De fleste er ytterst sekulære (ikke-religiøse) og vil antakelig ikke gå god for EL's definisjon.

Diskriminering mot ikke-jøder er innebygget i Israelsk lovgivning, særlig mht bruk av land. Land i Israel eies av staten for 92% vedkommende. Dette land administreres av en organisasjon - Jewish National Fund (JNF) - på vegne av staten til beste for mennesker av "jødisk rase, religion eller avstamning".

I 1985 ble det innført en konstitusjonell lov i Israel som bestemte at ikke noe politisk parti som åpent går mot prinsippet om en jødisk stat, eller foreslår å forandre dette prinsipp med demokratiske midler, kan delta i valget til nasjonalforsamlingen (Knesset). Mennesker med dette politiske syn - dvs anti-sionistiske jøder - har altså ingen legitime politiske kanaler å bruke for å arbeide for sitt syn.

Viktig informasjon om disse statsrettslige forhold, og forbindelsene til den jødiske religion og diskrimeringen mot ikke-jøder, kan en finne i f.eks. Israel Shahak: "Jewish History, Jewish Religion. The Weight of Three Thousand Years", (Pluto Press,1994) og i Uri Davis' to bøker: "Israel - An apartheid State" (Zed Books, 1987) og "Citizenship and the State" (Ithaca Press, 1997). Mht til sionismen anbefales "Original Sins - Reflections on the History of Zionism and Israel" av Benjamin Beit-Hallahmi (Pluto Press, 1992).

EL skriver også (KK-forum, søndag): "Jeg har ingen meningsmåling, men selv i Israel, hvor bare en minoritet av verdens jøder bor, en det bare et knapt flertall som støtter Israels politikk (kanskje ikke en gang et flertall?)".

Jeg tror dette er en grov feiltolkning av israelsk opinion, selv om en kunne ønske det var sant. Jeg viser til hva Beit-Hallahmi skriver i sin bok på s. 209: "Det grunnleggende spørsmål i konflikten mellom Israel og palestinere er spørsmålet om politisk likhet for begge parter. Et bredt sionistisk konsensus kan defineres ved tre negative svar: nei til en palestinsk stat, nei til palestinsk selvbestemmelse og ingen tilbakevending til grensene fra 1967. Grensen for dette konsensus går ved punktet å gi like politiske rettigheter til palestinere og det palestinske folk. Der blir linjen trukket. Mht til dette er det ingen forskjell på de politiske partier i Israel. De tradisjonelle merkelapper "høyre", "venstre", "hauker" og "duer" har liten mening. Å fornekte legitimiteten til en palestinsk eksistens var den løsning de sionistiske ledere valgte for tre eller fire generasjoner tilbake da de sto overfor det palestinske nærværs realitet. De fleste israelere følger fremdeles denne løsning. ... Sionismen var ute av stand til å løse jødespørsmålet, og har isteden skapt et nytt problem, problemet staten Israel. .. Sionismen ønsket å gjøre slutt på en type lidelse og skapte i steden to nye typer smerte, den som israelere og palestinere føler. Det sionistiske prosjekt har gjort både israelere og palestinere til ofre...."

Skammen som vi alle føler ved holocaust, gjør at mange finner det vanskelig å ta ordet jøde eller jødisk i sin munn fordi det er brukt av så mange i antisemittiske sammenhenger. Det skulle imidlertid ikke hindre en i å gå inn i problematikken rundt forholdet mellom jøder og ikke-jøder. Den er ett av flere saksforhold som er av grunnleggende betydning for å forstå israelsk politikk og konfliktene i Midt-Østen. Og vi oppnår ikke noe ved å anklage hverandre for antisemittisme.

Til Avisartikler

Til hjemmesiden