Apartheid slik den praktiseres i Israel

 Av Israel Shahak

 Man kan trekke to konklusjoner av det uomtvistelig faktum at staten Israel driver diskriminering av ikke-jøder på en måte som har mange likhetspunkter med anti-semittisk forfølgelse av jøder.

Den første konklusjonen er at diskrimineringen av ikke-jøder er en følge av sionistisk ideologi, den offisielle ideologien til staten Israel som en "jødisk stat".

Et århundre etter at sionismen ble grunnlagt og 49 år etter at Israel ble opprettet er de grunnleggende årsaker til israelsk diskriminering i stor grad ukjent for den alminnelige mann og kvinne og ofte erstattet av myter, spesielt blant araberne. Dette er resultatet av manglende klargjøring av det filosofiske grunnlaget for diskrimineringen. For eksempel er tilknytningen til apartheid-prinsippene sterkest på den sionistiske "venstre-side". Men fordi "venstre-siden" til syvende og sist sier at den "praktiserer apartheid i fredens sak", overses de dypt rotfestet rasistiske holdninger som preger den.

Den andre konklusjonen er at sionismen, hvis natur selvsagt er velkjent i Israel, nå angripes sterkt i "den jødiske staten" som den grunnla. "Historiens ironi" (som Hegel formulerte det) er faktisk det som utfolder seg i slike tilfeller. Grunnen til at sionistiske prinsipper angripes og til og med til en viss grad forkastes i Israel er ganske enkel. Ettersom Israel blir rikere, ønsker de fleste menneskene der å bringe sine synspunkter i harmoni med meninger og moter som er gjengs i andre rike land, hvilket betyr at de blir vestliggjort. Sionistiske apartheid-prinsipper står i motsetning til de fremherskende synspunkter i New York, London eller Paris, men la meg føye til, IKKE i motsetning til de tradisjonelle normene som er fremherskende i Midtøsten. Sionismen (særlig "venstre" sionismen) kan tilpasse seg kravet om at bare arabere skal bo i Ras-el-Amud. Den kan ikke tilpasse seg kravet om at ethvert menneske har rett til å kjøpe en leilighet i Haifa, akkurat som enhver jøde har rett til å kjøpe en leilighet, på et sted vedkommende velger selv og etter avtale med den tidligere eier, i et vestlig land. (s. 9) …

Rettssystemet i staten Israel kan beskrives som en underlig blanding av ganske avansert demokrati og en meget tilbakestående diskrimineringspolitikk kombinert med klossete forsøk på å skjule intensjonen om diskriminering. For eksempel forekommer ikke ordet jøde i en eneste israelske lov, bortsett fra én, Loven om tilbakevending [Law of Return]. Uttrykket som anvendes når lovbestemmelser diskriminatorisk gir privilegier til jøder er at disse privilegier gis "personer som ville ha dradd fordel av Loven om tilbakevending dersom de hadde befunnet seg utenfor Israels grenser". Loven om tilbakevending spesifiserer at dens goder bare kan tilfalle jøder, men Israels propagandister regner med, med rette etter min mening, at det store flertall av motstandere av diskriminering ikke våger å kritisere denne loven.

Det andre kunstgrep, omfattet med spesiell forkjærlighet av Meretz-partiet og andre hyklere "til venstre", er å drive kampanje for og deretter vedta lover kledd i flotte ord som priser likhet og menneskerettigheter, men som alltid inneholder en liten paragraf som sier at loven ikke vil innvirke på lover og bestemmelser vedtatt tidligere. De høyttflyvende fortekster til slike lover kan således siteres med alvorlig mine uten at noen behøver å nevne det faktum at fordi alle diskriminerende lover og bestemmelser ble vedtatt i 1950-årene og i de tidlige 1960-årene (av Arbeiderpartiet selvfølgelig), kan ikke bestemmelsene i de nye lovene endre på den eksisterende diskriminering. Hvis en bare holder i mente disse to kunstgrep, finner man at Israels lover og i enda høyere grad regjeringsforordningene på ethvert tenkelig eller utenkelig område er full av diskriminerende forholdsregler som ville bli betraktet som anti-semittiske hvis de var anvendt mot jøder.

Men den sterkeste diskrimineringen praktiseres med hensyn til land og blir sett på som en ideologisk plikt. Før jeg forklarer de juridiske detaljer, la meg oppsummere den ideologien som ligger til grunn og som innprentes i jødiske skoler i Israel så vel som i diaspora, selv om den i økende grad fremkaller harme på grunn av økende konkurranse fra vestlige ideologier og moter. Nøkkelbegrepet i denne ideologien, etablert av sionismen fra dens begynnelse og betont mye sterkere på dens "venstre" enn på høyre fløy, er "gjenløsing av land" [redeeming of land]. Det antas at landeiendom, i byområder eller på landsbygda, i Landet Israel (hva nå landegrensene enn måtte være), som ikke er i jøders private eller kollektive besittelse, er "ugjenløst", og når eierskapet endrer seg og det blir jøders eiendom, går landeiendommen gjennom en magisk forvandling og blir "gjenløst" [redeemed]. (La meg føye til at disse to begreper er tatt fra lovbestemmelser i jødisk religion.)

I henhold til sionismen er den viktigste jødiske plikt å fremskynde denne magiske forandring. Noen sionister har erkjent at denne plikt er uten grenser, i enhver henseende, hvilket ofte skjer med kvasireligiøse forestillinger. For eksempel er land eiet av en jødisk gangster fremdeles "gjenløst", mens land eiet av en ikke-jøde som hjelper Israel til det ytterste er "ugjenløst". Det er heller ingen begrensninger. Alt land som er "ugjenløst" må bli "gjenløst". Moskovits [rik amerikaner som kjøper opp eiendommer i Jerusalems arabiske bydel, KRs anm.] har helt rett når han sier at han handler i overenstemmelse med sionismen ånd og intensjonene til dens grunnleggere og når han anklager flesteparten av de nåværende israelske ledere for å ha oppgitt renheten i den hellige sionistiske tro.

Den gang Israel ble styrt av sanne troende i den sionistiske lære ble naturligvis alle lover og forordninger utformet i henhold til denne lære, men også med tilbørlig sideblikk til Israels propagandabehov. Nøkkelloven er "Israels Landlov" som oppretter et regjeringsoppnevnt organ kalt "Israels Landadministrasjon" (Israel Land Authority, ILA). Det kontrolleres av et styre som oppnevnes dels av regjeringen og dels av Verdens sionistorganisasjon (World Zionist Organization, WZO) ved sin underavdeling "Det jødiske nasjonalfond" (Jewish National Fund, JNF) og forvalter alt land eiet av staten. En nøkkelparagraf i loven bestemmer at ILA skal administrere land i henhold til JNF’s bestemmelser. JNF’s bestemmelser forbyr strengt alle ikke-jøder på noen som helst måte å nyte godt av JNF land, og ved dette enkle kunstgrep ble alt israelsk statlig land forbudt brukt av ikke-jøder.

I de gamle dager preget av sionistisk renhet, fram til omkring 1980, ble dette apartheidsystemet holdt vedlike og håndhevet strengt, men – som det også skjedde i Sørafrika – man fant etter hvert ut at apartheid, særlig hvis det håndheves strengt, klart hindrer penger i å yngle. (Man kan føye til at enhver sterkt fastholdt tro hindrer en framgangsrik kapitalisme). Ettersom Israel ble rikere, særlig fra omkring 1987, og israelske arabere også dro fordel av velstandsøkningen, om enn i en mer begrenset grad (for tiden er gjennomsnittsinntekten for en arabisk familie i Israel omtrent 70% av gjennomsnittsinntekten til en jødisk familie), ble det stadig vanskeligere forhindre at arabere kjøpte leiligheter i nabolag som strengt var forbeholdt jøder, og de fleste jøder, i det minste i byene, aksepterte etter hvert den nye situasjonen, som vist i oversettelsen [av avisartikkelen] vedrørende et ferskt tilfelle i Haifa [KR’s anm: I.S. henviser her til sin oversettelse av avisartikkelen "Nürnberg-lovene fra 1935 bestemte at tyskere ikke kunne selge land eller hus til jøder. I 1997 forbyr regjeringseide selskaper i den jødiske staten leasing av land eller hus til arabere" skrevet av Ja’afar Farah og Sagit Lampart og offentliggjort i den hebraiske avis Kolbo, 26. september 1997. Kolbo er en næringslivsavis som utkommer hver fredag i Haifa. Artikkelen er ikke oversatt her.]

Resultatet er blitt at ILA i de siste 10-12 år i praksis har sluttet å diskriminere i saker som har med byeiendommer å gjøre. Men hvis bekymringen for et bynabolags "jødiske renhet" ble følt spesielt sterkt på grunn av "trusselen om av arabisk inntrengning" (eller et område blir sørlig ettertraktet av settlere, som i Øst-Jerusalem) pleidde ILA å overføre sine eiendomsrettigheter i dette området til JNF eller dennes underavdeling Heimanuta (vanligvis ved et bytte av landeiendommer). Siden disse to siste selskapene er filialer av Verdens sionistorganisasjon (WZO), har de beholdt den sanne tro på jødisk apartheid, og siden de formelt er private organisasjoner, kan de fortsette å hengi seg til rasisme og diskriminering. Men fordi budsjettene deres dekkes av staten og på grunn av mange andre forhold, hvorav det viktigste er endringene i holdningene til folk flest, særlig tydelig under Likud, er jeg enig i det synspunkt at skulle en sak som involverer JNF apartheid bli brakt for retten, vil den på en eller annen måte forkaste denne praksis.

Det faktum at artikkelen oversatt her ["Nürnberg-lovene fra 1935 bestemte at tyskere ikke kunne selge land eller hus til jøder. I 1997 forbyr regjeringseide selskaper i den jødiske staten leasing av land eller hus til arabere", se ovenfor] ble offentliggjort (i en næringslivsavis som er nødt til tjene penger, i parentes bemerket) og hilst velkommen av majoriteten av lesere viser hvilket vei vinden blåser. Jeg vil tro at den nåværende regjering vil avskaffe hele systemet med diskriminering med hensyn til landeiendommer til fordel for utstrakt privatisering av land. Salg av mesteparten av land eid av JNF og Heimanuta vil gjøre slutt på apartheid-systemet slik det er blitt praktisert og trodd på siden sionismens første dager. En slik endring er foreslått av Ariel Sharon og er blitt møtt med rasende opposisjon ikke bare fra JNF men også fra Meretz og de fleste arbeiderpartiledere. Men siden privatisering er en av trosartiklene i den nye lære for Israels kapitalistelite, tror jeg Ariel Sharon vil klare å gjennomføre sine planer og som et biprodukt gi dødsstøtet til den rene sionistiske ideologi og lære. Nok et eksempel på det Hegel pleidde å kalle "historiens ironi" (s. 14-16)

(Oversatt av Knut Rognes fra "From The Hebrew Press. Monthly Translations and Commentaries from Israel. By Dr. Israel Sahahak" Vol. IX, No. 11, November 1997, s. 9, og s. 14-16. Biografiske opplysninger om Israel Shahak kan en finne i artikkel fra en israelsk avis på nettsiden http://203.2.124.7/fredadin/shahak.html)

(Trykket i Klassekampen 7. april 1998)