KK har 9. mai et intervju med representanter fra DFLP og PFLP. De går ikke uten videre god for opplysningene i Haaretz om Arafats hemmelig konto på 150 mill. US $ til bruk i tilfelle behov for rask evakuering (men det er tydelig de er redde for å si sine virkelige mening). KK omtaler Haaretz som "Israels Aftenposten" og antyder dermed at opplysningene også av den grunn skulle være suspekte. Hva som ikke omtales i KK er personene involvert i transaksjonen (ifølge Bergman og Ratner i Ha'aretz 4. april). Her er interessante ting:

Avtalen ble sluttet med tidligere ledere av den israelske sikkerhetstjenesten. Mellommann var Yoseph Ginosar, tidligere overhode for "forhørsavdelingen" i den israelske hemmelige tjeneste (Shabak), hvis ansvarsområde er tortur av palestinske fanger. Gjennom ham lovte Rashid (Arafats rådgiver i denne saken) at selskapet DOR skulle få monopol på oljesalget til de okkuperte områdene. En av lederne for DOR er Shmuel Goren, som tidligere var "militær koordinator" for disse områdene. Yoseph Antwerg, som signerte avtalen mellom selskapet DOR og Rashid, er kandidat til stillingen som øverste leder for kontoret for administrasjon av statens Israels landområder - det vil si nettopp den myndighet som står for beslag (appropriering, "reclaim") av palestinsk land. Hvorfor vil Arafat inngå avtaler med slike venner av det palestinske folk? Man kan stole på Arafat og Rashid vil hjelpe til med å overføre de resterende områder av Vestbredden, men selvfølgelig i stillhet.

Med denne bakgrunn kommer tidligere rapporter vedrørende Arafats unnfallenhet overfor jevne palestinere som har fått sin jord beslaglagt av israelske myndigheter i nytt lys. PAs protester mot konfiskasjoner i Øst-Jerusalem har stått i sterk kontrast til PAs taushet når det gjelder massive landkonfiskasjoner andre steder på Vestbredden. Danny Rubinstein (Ha'aretz 12 Mai 1995) forklarer dette med at Arafat, når det gjelder Jerusalem, er nødt til å protestere av hensyn til lederne i arabiske og muslimske land, hvor innbyggerne ser på Jerusalem som et særlig følsomt religiøst problemområde. Men disse lederne bryr seg ikke en døyt om Vestbredden. Arafat har derfor bedt palestinske delegasjoner som klager over konfiskasjon av deres jord - som Israel vil bruke til å bygge "bypassing roads" til jødiske bosettinger - om å glemme slike ting, "... this is only a minor confiscation".

Man kan undre seg over det som har skjedd. "Tunisierne" - Arafats 10000 mann fra Tunis - vendte tilbake til Gaza, men ble slett ikke oppfattet som "frigjørere", snarere er omkvedet at de leder an i samarbeidet med fienden. Ifølge David Hirst (Guardian Weekly 27 April) - en veteran blant Midt Østen korrespondenter - er de undertrykkende og umåtelig korrupte. En tidligere Fatah-kjemper sa det slik: "... du må forstå at enhver revolusjon har sine kjempere, tenkere og profitører. Våre kjempere er drept, våre tenkere er blitt myrdet, og alt vi har igjen er profitørene. Disse tenker ikke primært på saken, de tenker ikke på den i det hele tatt. De vet at de ikke vil være her lenge, akkurat som i Tunis, og nå, som under ethvert regime som går mot undergangen, tenker de bare på å profitere så mye de kan."

David Hirst forteller om de svære bygningskompleksene som huser Arafats mange byråer og ministerier, politistasjoner og vaktposter, fouten nattklubben - Zahra al-Mada'in - et fremmedelement i det sterkt muslimske Gaza. Her er importert sigøynere som magedanserinner. Om de storslåtte villaene, hvorav Abu Mazen - hovedforhandleren i Oslo prosessen - har en av de flotteste, definitvt i 2 mill US $ klassen, med balkonger og balustrader. En slyngel har tagget en mur med "dette er belønningen din for salget av Palestina". Nabil Shaath, planleggingsministeren - jeg har sett at KK har telefonisk kontakt med ham nå og da for å innhente fersk informasjon - giftet seg nylig. Ikke mindre enn fire mottakelser var nødvendig for å feire begivenheten: i Kairo, i Gaza og to i Jerusalem. Hans israelske venner kunne ikke bruke det "illegale" Orienthuset der, så en ny fest ble holdt i Ambassador Hotel.

For innbyggerne i Shati'-flyktningeleiren like ved Zahra al-Mada'in, er forholdene annerledes. De sier selv at intektene deres er falt med 75% (ikke 39% som en fersk FN rapport hevder). Noen anser det ikke lenger for en skam å sende barna ut for å tigge. Arafat ønsket å gjøre et nytt "Singapore" av Gaza, men nå vil ingen uavhengige forretningsmenn ta del. De israelske grensestengninger ("closures ") gjør sitt, men Arafat ønsker dem ikke hit heller. Det ville undergrave hans kontroll, bygget på en kombinasjon av pengemakt og politistatsmetoder. Al-Bahr - Arafats eget finansielle konglomerat eiet formelt av hans unge kone - er middelet Arafat har brukt til å monopolisere økonomien i Gaza. Av 74$ for hvert solgte tonn sement går 17$ til PA og 17$ til den omtalte private konto i Bank Leumi. Det er ingen hemmelighet hva Arafat bruker pengene til. " Jeg skal gi deg alt du ønsker hvis du adlyder og beskytter meg - og gir meg alt jeg ønsker".

Hva skal man si om ministeren ("of Civil Affairs") Jamil Tarifi, en stor palestinsk entreprenør, som fortsetter å bygge jødiske bosetninger, til tross for Jebel Abu Ghneim / Har Homa? Denne siste saken har for øvrig vist seg bare å var en mediesak iscenesatt av Shabak og deres palestinske samarbeidspartnere i PA (i følge israelske presseanalyser), og slett ikke opptakten til noen ny intifada (i følge Israel Shahak), selvom propagandaen som når oss via den USA-dominerte pressen (også KK?) sier noe annet. Eller hva med de høye tjenestemenn i PA som seiler gjennom de israelske kontrollposter i sine VIP biler (66 Audier ble nylig innkjøpt av EF midler) på vei til vannhullene ("fleshpots") i Tel Aviv, mens grensestengninger tar livsgrunnlaget bort fra vanlige palestinske lønnsarbeidere.

En degerert revolusjon som Arafats kan vanskelig leve lenge. Men enn så lenge står USA, EF og det en gang "store" Norge ansvarlig for blodtappingen av det palestinske folk og korrumperingen av det palestinske samfunn. Arafat blir med tiden gjennomskuet, på tross av kneblingen av den palestinske pressen, som f.eks. ikke har trykket Oslo-avtalen i sin helhet. Dessuten er han gammel. Netanyahu må skynde seg å få de nødvendige underskrifter før eksplosjonen kommer.

Kilder

Til Avisartikler

Til hjemmesiden