(Dette er en eldre arikkel skrevet i 2002;
adressen er ikke korrekt)
Spyfluer fra Midtøsten
av
Det er ikke bare olje det arbeides med ved
Høgskolen i Stavanger.
TAKSONOMI
Vi er en liten gruppe folk her som arbeider
med zoologisk taksonomi eller systematikk, dvs den grenen av zoologien som
består i å beskrive, navngi og klassifisere arter. Dette er biologisk
grunnforskning overordnet all annen biologisk forskning. Ingen biolog kan gjøre
noe meningsfullt arbeid med levende vesener uten å vite hvilken art de arbeider
med, hva den heter, hvilke organismer som er dens nærmeste slektninger, og hvor
den finnes. Alle biologer står derfor på skuldrene til taksonomene som har
arbeidet med ulike dyregrupper opp gjennom tidene. Taksonomiske publikasjoner
foreldes aldri, de hører med til den grunnleggende biologiske
referanselitteratur, og man skriver vel så mye for sin ettertid som for sin
samtid. Og skriver man feil blir ens ettermæle deretter.
Mange biologer beveger seg i et univers av
svært få organismer: en sopp (Neurospora crassa), en bakterie (Escherichia
coli), en rundorm (Caenorhabditis elegans), en flue (Drosophila
melanogaster), en blomsterplante (Arabidopsis thaliana), en gnager (Mus
musculus), en ape (Pan troglodytes), og mennesket (Homo sapiens).
Til gjengjeld er disse utforsket i den minst detalj, til og med genomet er
kartlagt i sin helhet for de fleste. Biologer flest er derfor ikke til daglig
konfrontert med verdens biodiversitet, men er mest opptatt av en eller annen
liten detalj i en bestemt organismes måte å funksjonere på.
Systematikere hører likevel til de forskerne
som er minst verdsatt - bokstavelig talt. Det er mange grunner til at dette
ikke er et felt for kortsiktig økonomisk vinning for dem som vil satse penger
(staten eller det privat næringsliv). Utdanning av en spesialist på en
dyregruppe tar lang tid (10-20 år) og mange små dyr er mer eller mindre uten
betydning for våre liv. Litteraturen innenfor et lite område er enorm, og en
spesialist må kjenne litteraturen fra 1750 og til i våre dager. Systematikk som
fagfelt er typisk "musealt" og lite "flashy", i den
forstand at det ikke krever mye imponerende utstyr - selv om systematikere i
våre dager er begynt å ta i bruk mer sofistikerte teknikker som DNA
sekvensanalyse og tilhørende avansert apparatur - stort sett kommer man langt
med et stereomikroskop og en datamaskin og et fotoapparat, foruten tilgang til
et godt bibliotek.
Opp gjennom historien har taksonomene ofte
vært folk som har forsket på sin fritid og hatt sitt levebrød fra annen
virksomhet. Den mest kjente taksonom er Carl von Linné.
Systematikere er i våre dager mest sysselsatt
med å rutineidentifisere arter i økologi- eller biodiversitetsstudier. I
framtiden vil nok dette på mange måter bli sett på som sløsing med dyr
arbeidskraft. I dag kan DNA, ekstrahert fra et lite fragment av en larve, fra
et bruddstykke av en vinge eller fra et bein, brukes til å identifisere arten fragmentene
hører til meget raskt og mer eller mindre automatisk, forutsatt at vedkommende
arts DNA er kjent i tilstrekkelig grad. Rutinebestemmelser kan derved i
fremtiden gjøres automatisk.
Men har man i en slik verden da bruk for
taksonomer? Ja, absolutt, av minst to viktige grunner. For det første trenger
man en spesialist på en dyregruppe for å assosiere en art med artens unike DNA.
DNA-prøver må altså tas fra eksemplarer som er entydig navngitt av en
topp-spesialist på artens taksonomi. For det andre trenger man taksonomer til å
beskrive nye arter og erkjenne dem som sådan for verdens biodiversitet er på
ingen måte endelig kartlagt.
SPYFLUER
Antallet av dyrearter i verden er meget
stort. Anslagene ligger stort sett mellom 1-10 millioner. Det store flertall av
arter består av insekter (80%).
Vakre farger og mønstre
Spyfluer er en liten familie (Calliphoridae)
av tovingete insekter (Diptera) som omfatter ca 1000 arter i hele verden. De er
ofte ganske store fluer og mange har vakre metalliske farger i blått (Rhyncomya
cyanicolor), grønt (Rhyncomya
cyanescens) og grønnsvart (Cosmina par ) eller nesten
helt svart (Cosmina maroccana). I
undergruppen Rhiniinae har noen representanter en bakkropp som er mer eller
mindre fullstendig gul (Rhyncomya sinaiensis) (Rhyncomya
subspeciosa). Noen arter har svarte flekker på hodet (Rhyncomya
sinaiensis). Noen helt gule rhiniiner vet man er aktive bare om
natten. Den gule fargen, dvs mangel på sklerotisering og mørkfarging av det
ytre skjelett gir antakelig dårlig beskyttelse mot UV-stråling
Nedbrytere
De mest kjente spyfluene legger egg på døde
dyr og larvene spiser dem opp på kort tid om temperaturen er gunstig. I Afrika
kan f.eks. en død elefant bli spist opp av larvene til spyfluer på ca 7 dager
slik at det bare er skjelettet igjen. Var det ikke spyfluer i verden ville
landskapet vært fullt av døde dyr som bare ville blitt nedbrutt svært langsomt
ved bakteriers virksomhet.
Sykdomsspredere
Selv om det ikke eksisterer så mange arter
spyfluer, er deres individantall til gjengjeld meget stort når det gjelder
enkelte arter. Overalt hvor det forekommer søppel, døde dyr, eksrementer, søte
safter osv myldrer det av spyfluer, og de spiller en overordentlig stor rolle
som spredere av mikrober og sykdomsfremkallene mikroorganismer.
Rettsmedisinsk betydning
Døde mennesker er også attraktive for
spyfluer, og egg og larver som en finner på lik i forbindelse med drapssaker
kan fortelle mye om tidspunktet for når døden inntraff, selvsagt et svært viktig
punkt i etterforskningen. Kjenner man arten kan det fortelle enda mer om
omstendighetene rundt dødsfallet.
Sårhelingsterapi
Spyfluelarver blir også brukt i
sårhelingsterapi. Sår som ikke vil gro etter mer konvensjonell behandling, gjør
det ofte dersom sterile spyfluelarver av bestemte typer får anledning til å
leve i såret og dermed "beite" på bakteriene som lever der.
Parasitter på mange andre dyr
Ikke alle spyfluer har et levevis som
påvirker mennesket så dramatisk som dette. Noen har larver som lever mer
bortgjemt i fuglereir, der de suger blod av fugleunger. Andre legger egg på
snegl, frosk og padder, og meitemark. Noen arter som hører til underfamilien
Rhiniinae har larver som lever i termitt-reir, og synes å leve av de voksne
termittene. Andre angriper eggene til gresshopper.
Unilarvipari
Flere ganger i spyfluenes evolusjonshistorie
har noen arter fått evnen til å legge en enkelt langt utviklet og stor larve
som tåler langt mer enn små skjøre egg. En slik larve kan raskt fortære f.eks.
en snegl eller annet av passende størrelse og derved forpuppe seg og utvikle
seg til et voksent insekt raskere enn eggleggende slektninger. Slikt kan være
nødvendig der larvemat kanskje bare forekommer sporadisk.
Et annet eksempel på noe som likner
unilarvipari (bokstavelig betyr det énlarvefødsel) er selvsagt mennesket,
menneskeaper og andre dyr som bare investerer sin formeringsevne i ett avkom av
gangen, motsatt f.eks. en frosk, som lager et tallrikt avkom (rumpetroll), der
bare ganske få overlever, og mye ressurser derfor er bortkastet.
MIDTØSTEN
De siste 6-7 årene har jeg hatt den glede og
ære å ha fått anledning til å bearbeide systematisk et stort materiale av
spyfluer fra Midtøsten innsamlet av entomologer ved Tel Aviv universitetet i
Israel. Hovedmengden av materialet er innsamlet i løpet av de siste 25-30 år og
omfatter ca 2500 eksemplarer.
Materialet er fra Israel, Golan-høydene,
Vestbredden, Gaza-stripen og Sinai halvøya, dvs fra alle de områdene Israel har
okkupert, annektert og/eller forlatt i moderne tid (KART - http://www.un.org/Depts/Cartographic/map/profile/israel.pdf ).
Dyregeografisk er regionen et møtested for
asiatisk, afrikanske og europeisk fauna. De klimatiske forholdene i området er
svært varierte, med et typisk middelhavsklima i selve Israel, med varme tørre
somre og kjølige (milde) vintre med en del nedbør. Områdene i nord (Galilea,
Golan-høydene) og langs kysten har høyest fuktighet, mest nedbør og de laveste
temperaturene. Fjellområdene på Vestbredden, områdene i dalen mellom
Tiberias-sjøen halvveis ned mot Dødehavet og deler av Negev er halv-ørken.
Områdene ved Dødehavet, Arava-dalen sydover mot Elat, Negev og størstedelen av
Sinai er ørken.
Topografisk er området også svært variert.
Hermonfjellet i nord når opp i 2800 meters høyde. Dødehavet ligger 400 m under
havets overflate, fjellområdene i Galilea når opp mot 1200 moh, de
høyestliggende delene av Vestbredden er 700-1200 moh. Store deler av Negev
består av høytliggende fjellområder (800-1000 moh) og i Sinai går fjellene opp
til over 2500 moh.
REVISJON
Hva gjør en spesialist med 2500 spyfluer fra
Midtøsten foran seg?
Man ser på hvert eneste eksemplar og sorterer
dem i bokser etter hvilken art man finner ut at det hører til. Man gransker og
studerer og registrerer så mange ytre bygningstrekk som mulig. Man koker deler
av fluene i kaliumhydroksid og dissekerer fram kjønnsorganene både hos hanner
og hunner. Disse organene inneholder ofte de viktigste karakterene til å
karakterisere de ulike artene. Man sammenlikner alle detaljene med andre arter
man kjenner. Man finner ut om det er en allerede navngitt art man har foran
seg, eller om det er en ny art for vitenskapen. Man konsulterer litteratur og
kataloger over faunaen i naboregionene. Man låner inn eksemplarer av liknende
arter fra andre museer. Man lager beskrivelser av de nye artene, og
nybeskrivelser for de kjente artene, dersom disse ikke er godt nok beskrevet
allerede til å skille dem fra de nybeskrevne. Man dokumenterer bygningstrekkene
ved tallrike illustrasjoner, ofte 10-15 tegninger for hver art. Av særlig
betydning er de hannlige parringsorganene, som består av noen griperedskaper -
de såkalte cerci og surstyli (Rhyncomya
dumonti - vist utenfra og
innenfra), og selve det intromitterende organ - aedeagus
(Rhyncomya dumonti - vist
fra oversiden, i profil og fra undersiden). Disse organene er alle ulike ulikt
utformet for de ulike artene. Like viktig å beskrive er det hunnlige
eggleggingsorgan - ovipositor. Det er et formet som et teleskopisk rør som kan
skyves ut og trekkes sammen (jfr teleskopisk fiskestang). På figuren av Rhyncomya
negevi er røret snittet opp på
langs og montert flatt. Eggleggingsrøret inneholder et vell av kjennetegn. Man
lager bestemmelsesnøkler som andre kan bruke i ettertid for å finne ut navnet
på et enkelt insekt vedkommende har funnet. For de nye artene finner man selv
på et vitenskapelig navn, for de kjente artene finner man ut hvilket navn som
er det gyldige og oppretter lister over ulike navn som har vært brukt av ulike
forskere på den samme arten opp gjennom tidene (synonymi-liste). Endelig registrere
man og fører inn i databaser opplysninger om hvert eksemplar (art, funnsted,
dato, finner, museum det befinner seg i osv) som man finner på hver etikett.
RESULTATER
Det er få steder i verden der spyfluefaunaen
er kjent i sin helhet. Det gjelder stort sett bare i nord-Europa og Skandinavia
og heller ikke her med 100% sikkerhet. I Israel og naboområdene var det i den
perioden britene styrte mandat-området Palestina kjent 12 arter i familien.
Selv arbeidet jeg med deler av faunaen også sent på åtti-tallet og i 1988 ble
artsantallet i området anslått til 27 arter.
I den systematiske revisjonen som jeg nå har
fullført og som blir publisert i disse dager (1), er det fastslått
at 43 arter forekommer i området, en økning på nærmere 60 %. Ni av artene er
nye for vitenskapen. I oversikten fra 1937 var det bare to arter av de 12 som
hørte til underfamilien Rhiniinae (17 %). I dag vet man at 23 av de 43 artene
hører hit, altså 53 % av faunaen. Dette er en ganske dramatisk endring i
forståelsen av områdets biodiversitet. Til sammenlikning kan det nevnes at det
finnes 45 arter spyfluer i Norge, men ingen representanter for underfamilien
Rhiniinae. Av de 45 artene som forekommer i Norge er det bare ni som også
forekommer i Israel og naboområdene.
Det er laget nøkler til alle artene, og
revisjonen vil være nødvendig for enhver som vil studere faunaen i Afrika nord
for Sahara, Tyrkia, Libanon, Syria, Iran, Iraq, og hele den arabiske halvøya.
Revisjonen legger et nytt grunnlag for studier av spyfluefaunaen i disse
områdene som antakelig vil by på overaskelser når faunaen blir studert i
detalj. Svært mange bygningstrekk er illustrert og genitaliene er illustrert
for alle artene.
Det ble oppdaget at tre arter, hvorav to nye
for vitenskapen, formerer seg ved unilarvipari - én larve fylte nesten hele bakkroppen til
hunnen - og det er første gang dette fenomen er oppdaget innen underfamlien Rhiniinae.
POLITISK ETTERSPILL
Geografiske navn i Midtøsten er gjenstand for
strid og sterke følelser. Skal man bruke arabiske, hebraiske eller engelske
navn på lokaliteter? Hører de annekterte Golan-høydene, og de okkuperte
områdene Vestbredden og Gaza-stripen til Israel? Jeg mener at de ikke gjør det,
og i listene over funnsteder for de ulike artene blir funn fra hvert av disse
områdene og funn fra Sinai sideordnet med funn fra Israel (definert av grensene
fra før krigen i juni 1967). Dette gjorde at redaksjonen i Israel Journal of
Entomology ikke ville akseptere manuskriptet slik det var ferdig fra min hånd.
Alle lokalitetene (unntatt de i Sinai) skulle anses som å høre til Israel. Jeg
mener dette var en politisk avgjørelse av redaksjonen som ikke hadde det minste
med vitenskap å gjøre og nektet å bøye meg for dette krav (se diskusjonen i
Nature gjengitt på min hjemmeside http://home.gethome.no/~akrognes/PublicationsInZoology.htm
(punktene 81 - 2002 og 82 - 2002). Manuskriptet ble derfor publisert annet sted
(1). Takk til Høgskolen i Stavanger for bidrag til
finansiering av trykkingen.
---------------------
(1) Rognes, K. "Blowflies (Diptera, Calliphoridae) of Israel and
adjacent areas, including a new species from Tunisia" - Entomologica
Scandinavica Supplement No. 59, 148 pp, 302 figs (2002)
