Knut Rognes

Carsten Thomassen sier (KK, 12.4) om FN-resolusjon 242: "Palestinerne skal få tilbake alt land som er tatt fra dem i 1967 og Israel skal få retten å leve innenfor sikre grenser." Resolusjon 242 sier ikke at "palestinerne skal få tilbake alt land som er tatt fra dem". Den sier ingenting om palestinerne i det hele tatt. Den er tvert i mot, som Chomsky har påpekt mange ganger, "rejectionist", dvs den er en del av et verdensbilde der bare den ene part - i dette tilfelle Israel - har rettigheter i Midt-Østen. Derfor er den selvfølgelig også spiselig for Israel. Så når "final status negotiations" skal baseres utelukkende på 242 (1967) og 338 (1973, denne bare gjentar hva som står i 242) - det er bare disse som nevnes i avtaletekstene - og ikke eksplisitt på de andre FN-resolusjonene som er relevante for verdenssamfunnets tolkning av 242 eller på andre resolusjoner som angår palestinske nasjonale rettigheter, tilbakevending av flyktninger, Jerusalems status, osv (f.eks. resolusjon 194, som appliserere menneskerettighetserklæringens artikkel 13 - om retten til vende tilbake til ens eget land - på palestinerne), er det gale alt skjedd.

Norge feidde folkeretten til side i 1993, med helhjertet innsats av bl.a. Terje Rød-Larsen, som er en god venn av Arafat. Shimon Peres sa det på TV med et bredt smil: "Det er en god avtale. Den er jo norsk, ikke sant". Men vi så det ikke den gangen, for vi var forblindet av å feire enda en illusjon, nemlig at palestinerne nå endelig skulle få sin egen stat. Ja, de hadde så og si fått den allerede.

Når områdene i minst 4 år har vært omtalt av USA som "omstridte" og ikke "okkuperte" har dette selvsagt også vært offisiell norsk utenrikspolitikk i like lang tid. Vi må ha klart for oss at Norge har spilt nøkkelrollen for å få sluttført en langsiktig prosess som har hatt som mål (1) at alle andre tolkninger av 242 enn den USA og Israel har stått for skal fratas relevans, samt (2) at alle andre resolusjoner som angår Palestina-problemet, skal strykes fra historieboka og glemmes for godt.

Oslo-avtalene er nettopp redskapet som virkeliggjør dette. Det er da naivt å tro at det vil gjøre noe som helst inntrykk på UD å vise til 242 og Oslo-avtalenes bokstav 4 år senere. Når Carsten Thomassen videre fremstiller punktet om 242 som en seier for Arafat og hans lojale palestinere, blir det helt galt. Det gale var at avtalen ikke inkluderte alle de andre resolusjonene omkring Palestina-spørsmålet, og at de palestinske forhandlerne satset på at 242 var garanti nok. En livsfarlig illusjon, og altså skapt med norsk hjelp.

Norsk UD har muligens gjort en retorisk glideflukt i forhold til KK de siste dagene for å gjenopprette fasaden. Men mange på venstresiden er fremdeles ofre for illusjoner. Vi skal tro at det er en fredsprosess som er i gang, og ikke en fortsatt militær okkupasjon med andre midler. Heller ikke at det er en okkupasjon som er avhengig av brikken Arafat. Hans innsats sparer Israel for kjempeutgifter, som nå bæres av EU, USA, Norge, med flere. 40 000 politimenn tilhørende PA finansieres ikke av Israel (hva er f.eks. Holts minnefond gått til?). Norsk UD er med på å vedlikeholde og skape andre nødvendige illusjoner, f.eks. den om at Norge støtter begge parter i saken, mens de i realiteten (som i 1948) opptrer som redskap for den ene, og helst vil glemme den andre. Her har det ikke vært noe brudd i norsk Midt-Østen politikk på 50 år.

Grethe Haldorsen (KK lørdag, s. 14 "Fredsprosessen som ble vekk") konkluderer et forøvrig utmerket innlegg med at hun håper "USA skal komme til fornuft igjen før hele Midt-Østen står i flammer" og at "de norske aktørene burde komme raskt på banen" før et helt folk knuses. Desverre er også GH offer for illusjoner. Hun kan selvsagt håpe på at USA kommer til fornuft, men at USA har utvist fornuft (dvs i en retning GH ønsker) tidligere (som ordet "igjen" impliserer) er en illusjon. USA og Norge er i høyeste grad på banen, de har vært der lenge, men de gjør noe ganske annet der enn det GH tror eller håper på. De er bevisste aktører for å få "Palestina-problemet ut av verden", ved å arbeide for en seierherrenes fred, ikke en fred mellom likeverdige og jevnbyrdige parter. De opptrer som redskaper for Israelsk langsiktig politikk og strategi, ved å godta "facts created on the ground" (bosettinger), ved å oppfatte væpnet eller ikke væpnet motstand mot ulovlig militær okkupasjon og ulovlige bosettinger - som selvsagt er legitimert i folkeretten - som "terrorisme", ved å overlate flyktningeproblemet til forhandlinger mellom Israel og Arafat, istedenfor til en internasjonal instans, ved ikke å protestere synderlig mot Israels Jihad av Jerusalem, osv osv. De skjuler det faktum at okkupasjonen fortsetter med andre midler, og at Israel er i ferd med å skape en apartheid stat, som hva angår menneskelig lidelse for den "svarte" (les palestinske) part vil kunne måle seg med den som var i Sør-Afrika.

Støtte til israelsk ekspansjon inn i de okkuperte områdene har vært og er femdeles amerikansk, såvel som norsk politikk. Mange følger med på ferden til de nåværende israelske ledere, noen også av religiøse grunner. Fortsetter det slik, går det veldig galt, også for Israel, noe som ikke på noen måte er i det norske folks interesse. Underveis bør vi ha klart for oss det er norsk UD som er vår nærmeste motstander. Siden UD og Oslo-avtalen er ett, må vi derfor slutte å ha illusjoner om at Oslo-avtalene er noe annet enn legitimering av fortsatt Israelsk militær okkupasjon og undertrykkelse av palestinske nasjonale rettigheter, om nå lederne heter Netanyahu / Levy eller Rabin / Peres, og selvom avtaleparten Arafat er venstresidens kjeledegge. Faktum er at avtalens bokstav var og fremdeles er et eksakt uttrykk for norsk Midt-Østen politikk. Konklusjonen blir defor: Skal vi ha troverdighet i angrepene på UD, må vi også angripe Oslo-avtalene.

Kilder:

Til Avisratikler

Til hjemmesiden