Israel,
Holocaust og fredsprosessen
(Stavanger Aftenblad 28. april 1998)
Knut Rognes
I lederen "Aril og Arafat" skriver Aftenbladet onsdag 15. april (del 2, s.19) flere utmerkete ting, bl.a.: "... Den historiske uretten mot jødane kan ikkje gjerast god ved å øva urett mot eit anna folk, palestinarane... Hovudansvaret for å få fredsprossessen i gjenge att ligg nå på Israel. ... Men nettopp vener av Israel bør være urolige for ein politikk som gjer den jødiske staten meir isolert i verdssamfunnet, og som ikkje alltid lever opp til dei humanistiske ideal som ein burde forventa av ein stat som er bygd opp av overlevande frå nazismens Holocaust." Selv har jeg ikke særlig tro på at uretten mot palestinerne kan gjenopprettes ved å blåse liv i den pågående "fredsprosessen". Men det jeg først og fremst vil sette fingeren på er denne desinformasjon: at staten Israel ble bygd opp av overlevende fra nazismens Holocaust.
Benjamin Beit-Hallahmi, som er en kjent israelsk religionspsykolog ved Universitet i Haifa, vier et avsnitt i sin bok "Original Sins, Reflections on the History of Zionism and Israel" (1992) til påstander av denne type. Dette at "... europeiske overlevende fra Holocaust ... bygde opp Israel" , at Israel "er en nasjon grunnlagt av overlevende fra Holocaust" eller at Israel "ble dannet som svar på Holocaust" kaller han en av de vanligste usannheter i vår tid, og en som en kan treffe på nesten daglig i Vestlige medier (men ikke i Israel). Han påpeker at sionismen ikke ble oppfunnet i 1945. "Forestillinger om en jødisk stat i Palestina ble drøftet i Europa i begynnelsen av det 19. århundre, lenge før noen kunne forestille seg Holocaust marerittet." Theodor Herzl, hvis navn nesten er synonymt med den politiske sionisme, skrev boken "Der Judenstaat" for over hundre år siden, og han hadde mange forgjengere. Ben Gurion kom til Palestina i 1906. De fire første statsministre i Israel kom til Palestina før 1921. Store jødiske innvandringer (aliyah) til Palestina skjedde bl.a. i fire hovedperioder mellom 1882 og 1931, og hver gang var det mellom 20.000 og 82.000 jødiske immigranter som bosatte seg der. De fleste kom fra Østeuropa. Det jødiske samfunn i Palestina før 1948 (Yishuv) hadde mange av de politiske institusjoner som en suveren stat har. Det var velorganisert, godt utdannet og politisert. Enhver jøde over 18 år var medlem av Knesset Israel (den jødiske forsamling). Fra 1920 holdt sionistene i Palestina egne valg på styrende organer (s. 66-67). Det var i praksis et velfungerende statsmaskineri som mottok forfugte fra nazi-tiden i slutten av 30-årene og de første overlevende fra Holocaust etter krigen.
Mottakelsen var slett ikke alltid den beste. De overlevende fra Holocaust følte seg ofte forkastet av et samfunn som hyllet heroisme og det "nye menneske". Tom Segev's bok "The Seventh Million" (1993) (begrepet henviser til Yishuv) tar bl.a. for seg disse smertelige forhold. Beit-Hallahmi beskriver israeleres forhold til holocaust-ofrene som komplisert og ambivalent. Grunnen er at de seks millioner døde var passive ofre, ikke heroiske kjempere. "Forakt for taperen er kjennemerket for Israelsk kultur", sier han til og med. Som eksempel nevner han et ord som er i bruk blant israelsk ungdom: "sabon". Det betyr såpe. Ordet dukket opp etter den andre verdenskrig da historier begynte å løpe om at nazistene hadde brukt jødiske lik til å lage såpe av. (Tom Segev sier dette er en myte). I følge Beit-Hallahmi brukes ordet i dag om alle som tar moral og regler høytidelig, ordet uttrykker forakt for moral, som oppfattes som et tegn på svakhet. Ordet uttrykker en genuin forakt for ofrene for holocaust og for alle andre ofre. "Don't be a soap! ... Ikke følg reglene. Ikke vise følsomhet. For da er du et offer, og det er den verst tenkelige forbrytelse." (s. 128-129).
"Etter 1945 var skrekkbildet av Holocaust avgjørende for å oppnå politisk støtte for sionismen, men det er absurd å tro at sionismen vant stor nok kraft mellom 1945 og 1948 til å sikre dannelsen av staten Israel." Prosessen tok snarere tre generasjoner enn tre år. Beit-Hallahmi påpeker imidlertid at "forfektingen av denne absurde forestilling er svært effektiv i å fremskaffe sympati for Israel og drukne de røster som vil reise spørsmålet om rettigheter for palestinerne. Bare en simpel og hjerteløs person vil angripe en stat bestående av overlevende fra Holocaust. De som ikke er informert om de faktiske forhold, skaper seg et mentalt bilde av overlevende fra Holocaust i Europa i 1945 som skapte seg en bevegelse for å forlate det forhatte kontinent, og som seilte til det gamle hjemland og der bygde en stat på rekordtid. Denne versjonen av historien, ferdig til bruk som tema for en storfilm, gjør sionismen ennå mer tiltrekkende. (De fleste holocaust-ofre prøvde ikke en gang prøvde å flytte til Palestina i 1945 og 1948)." (s. 172-173). Beit-Hallahmi poengterer også at de fleste som ble utryddet under Holocaust var ikke-sionister. Ingen av ofrene har autorisert staten Israel til å tale på deres vegne, og heller ikke de overlevende har gjort det. De fleste har ikke engang fulgt den sionistiske drøm og slått seg ned i Israel.
Etableringen av de jødiske samfunn i Palestina gikk i store trekk parallelt med utestengning av palestinere fra deres land. I sentrum for den strategiske tenkningen til lederskapet i den sionistiske bevegelse lå helt fra de tidligste tider tanken på "det demografiske problem", "det arabiske spørsmål", og ønsket om "transfer". Det siste er en eufemistisk betegnelse på organisert bortvisning av palestinerne til naboland. Nur Masalha, en israelsk palestiner som har studert frigitte israelske arkiver, også hebraisk-språklige, har skrevet om dette i bøkene: "Expulsion of the Palestinians. The Concept of Transfer in Zionist Political Thought 1882-1948" (1992) og "A Land Without a People. Israel, Transfer and the Palestinians 1949-96" (1997).
Vi skal være klar over at prosesser beslektet med dette pågår fremdeles, men nå som en del "fredsprosessen". Uten en vestlig presses særlig nærgående oppmerksomhet blir hus sprengt, identitetskort inndratt, familier splittet, og land konfiskert i de okkuperte områdene. I stadig større grad marginaliseres den innfødte befolkning og lever nå innesperret i gettoer, overlatt til en økende fattigdom og en vanskelig kamp for det daglige brød. Fremfor alt er den okkuperte befolkningen blitt mindre synlig for okkupasjonsmakten. Den palestinske politiske elite, representert ved byråkratiet og de økonomiske rådgiverne knyttet til selvstyremyndighetene (Palestinian Authority) og de høyere tjenestemenn i de tallrike sikkerhetstjenestene, er sterkt preget av korrupsjon og føler sterkere lojalitetsbånd - så vel politisk som økonomisk - til krefter i Israel, USA, EU og Verdensbanken enn sin egen befolknings ønske om nasjonal selvbestemmelse og fulle politiske rettigheter. "Palistans" er oppstått som et nytt ord for å beskrive den palestinske realitet etter Oslo-avtalene, svarende til de sør-afrikanske "bantustans". Alt tyder på at dette er en utvikling som er ønsket av Israels ansvarlige ledere.
Uretten mot palestinerne startet lenge før Holocaust. Erkjennelsen av dette er et viktig grunnlag for fred. Men selvsagt er de nålevende israelere like lite ansvarlige for sine forgjengeres feil som tyske barn er for sine fedres synder. Deri ligger legitimiteten i "Israels eksistens". Men det sionistiske prosjekt slik det kom til å se ut i sin dominerende variant har gjort ofre av både israelere og palestinere. Det fortjener ingen sympati i dag.