Israels gjeld og etnisk rensing (Stavanger Aftenblad 7. desember 1998)
Knut Rognes
I Aftenbladet 7. desember ("Israel og palestinerne - et spørsmål om ofre og skam") stilte jeg et moralsk spørsmål: når vil Israel åpne sin samvittighet for det forhold at landet har beriket seg på palestinske ofre og hvor lang tid vil det gå før det gjør noe med sin skam?
Hverken Gunnar Søyland ("Israel og palestinerne") eller Johan I. Holm ("Israels eksistens") (begge Aftenbladet 11. desember) viser i sine svar noen vilje til å nærme seg denne kjerne i konflikten. Isteden peker de f.eks. på historiske uklarheter vedrørende detaljer i hvordan fordrivelsen i 1948 skjedde for å benekte at Israel har noen skyld. De må mene at ofrene selv er ansvarlig for sin skjebne.
Jeg skrev at palestinerne ble drevet på flukt og deres eiendommer beslaglagt og tatt i bruk av fremmede. Johan I. Holm mener øyensynlig at Israel var i sin fulle rett til å overta slik eiendom og at Israel ikke har noen gjeld - hverken moralsk eller økonomisk - å betale. Men argumentasjonen han viser til er uforståelig for meg: "[palestinerne] ble ikke drevet ut av sitt gamle fedreland" sier han, siden de - i henhold til hans egen forståelse av historien - var relativt ferskt ankommet Palestina. Fordrivelse synes altså for Johan I. Holm å være legitimt, om bare de fordrevne ikke i tilstrekkelig grad har slått rot. Med slike argumenter har Gaddafi og Hamas fått et godt argument for sine ønsker om fordrivelse av jødene fra Israel tilbake til Europa: de fleste har som kjent vandret inn til Palestina nokså sent i vårt århundre.
Johan I. Holm kaller min beskrivelse "uhistorisk", men hans egen kilde for hva som er korrekt historieforståelse er - som han sier i boken "Jødeland" - Joan Peters' bok: "From Time Immemorial" fra 1984. Denne ble gjenstand for kolossal oppmerksomhet og aggressiv markedsføring. Hovedtesene er at palestinerne innvandret til Palestina som følge av økonomisk oppgang skapt av de sionistisk bosetninger, og at Palestina stort sett var folketomt da den sionistiske innvandring tok til. Følgelig har sionistene større "rett" til landet enn palestinerne. Boken har senere vist seg å få en meget ublid bedømmelse av historikere av alle avskygninger (for en oversikt henviser jeg til Norman G. Finkelstein: "Image and Reality of the Israel-Palestine Conflict", 1995), og en kan derfor med en viss rett se på den som en slags ideologisk motsvarighet til "Sions Vises Protokoller" og tilskrive den omtrent samme sannhetsgehalt. Men om Joan Peters nå har tiet i USA, fortsetter Johan I. Holm i Norge å bruke bokens hovedteser, i likhet med sin åndsfelle Benyamin Netanyahu, som i sin egen bok fra 1993 (side 36) også gjør Peters' forestillinger til sine egne.
Gunnar Søyland hevder at "de befolkningsmessige fakta i Israel viser ... at det er latterlig å beskylde jødene for å bedrive etnisk rensning: Nesten en femtedel av Israels befolkning er arabere med fulle statsborgerlige rettigheter". Søylands argument er tosidig. For det første: han ser på tilstedeværelsen av nesten en million palestinske arabere i Israel i dag som bevis for fravær av etnisk rensing i årene rundt 1948 eller senere. Planene om å bortvise palestinere fra Palestina har eksistert så lenge sionismen har eksistert og har alltid vært diskutert i interne skrifter og møter. Det er underlig at Gunnar Søyland ikke er klar over dette. På et regjeringsmøte 26 september 1948 ble det f.eks. diskutert å "rense" Galilea, et område som ennå ikke var erobret, for både fastboende palestinere og flyktninger, og Ben-Gurion brukte eksplisitt et tysk, dvs et nazi-uttrykk, for dette. I et annet regjeringsmøte - den 20 mai - sa Ben-Gurion: "Vi har bestemt oss for å rense Ramla". At det ikke lykkes Israel å bortvise alle palestinere fra Palestina skyldtes i følge Ben-Gurion i et møte med generalstaben i 1948 at "hæren ikke var agressiv nok for dette formål og ikke viste tilstrekkelig besluttsomhet og vågemot i å nå målene". Det er vanskelig å ta dette til inntekt for at etnisk rensing ikke ble iverksatt og ønsket.
For det andre: har virkelig palestinere i Israel fulle statsborgerlige rettigheter? Svaret er dessverre nei. Hvorfor skulle Israel ellers definere seg som en jødisk stat, dvs staten for det jødiske folk, og ikke staten for dets innbyggere? F.eks. er 92% av Israels areal (grensene før 1967) såkalt "statsland". Dette innebærer at staten eier land og bygninger og bare jøder kan leie for lengre perioder. Ikke-jøder kan ikke leie for annet enn korttidsperioder, f.eks. for beiteformål, og slike kontrakter er beheftet med mange restriksjoner, f.eks. forbud mot oppføring av bygninger. Nylig sto det en artikkel i den hebraiske avis Kolbo med titel: "Nürnberg-lovene fra 1935 bestemte at tyskere ikke kunne selge land eller hus til jøder. I 1997 forbyr regjeringseide selskaper i den jødiske staten leasing av land eller hus til arabere" skrevet av Ja'afar Farah og Sagit Lampart. Den dreiet seg om en arabisk kvinne som av statlige myndigheter ble tvunget til oppgi sitt forsett å kjøpe en leilighet fra en jødisk kvinne.
På Vestbredden er 70-75 prosent av arealet er omgjort til israelsk "statsland" som også i henhold til israelske lover kun er tilgjengelig for jøder, enten de er statsborgere i Israel eller i andre land, og derfor utilgjengelig for palestinere. Selv palestinere som har vært kollaboratører med Israel nektes å dyrke eller bosette seg på slikt land, det samme gjelder palestinske statsborgere i Israel, selv de som har tjenestegjort i hæren.
Nøkkelloven som legitimerer alt dette er "Israels Landlov" som oppretter et regjeringsoppnevnt organ kalt "Israels Landadministrasjon" (ILA). En nøkkelparagraf i loven bestemmer at ILA skal administrere land i henhold til det Jødiske Nasjonalfonds (JNF) bestemmelser. Disse bestemmelser forbyr strengt alle ikke-jøder på noen som helst måte å nyte godt av JNF land, og ved dette enkle kunstgrep ble alt israelsk statlig land forbudt brukt av ikke-jøder.
Gunnar Søyland kan kalle dette hva han vil, men fulle statsborgerlige rettigheter for palestinere, eller andre ikke-jøder for den saks skyld, er det ikke.
Gunnar Søyland hevder at jeg "bygger min argumentasjon rundt en arabisk versjon av det som hendte i 1948 og 1967". Meg bekjent har desverre ikke palestinerne i særlig grad skrevet sitt eget folks historie, så noen palestinsk versjon av det som hendte i disse årene finnes ikke ennå. Men israelske og andre historikere har i de senere år gravet i frigitte arkiver og funnet mye som viser at tidligere israelske oppfatninger er gale. Jeg sikter til skribenter som Tom Segev, Benny Morris, Illan Pappe, Israel Shahak, Norman Finkelstein og Nur Masalha, for å nevne noen. Kanskje den "arabiske versjon" ikke er så entydig "arabisk" lenger?