OSSE-observatør Willy Bjørnsen (SA 25.8) kritiserer Helge Torvund for "i flere avisinnlegg" å "spre ensidige påstander og synspunkter som er ukorrekte og udokumenterte". Torvund får svare for seg selv, men det kan det være grunn til å se på Bjørnsens egen artikkel hva angår de samme anklagepunkter. Dette er viktig siden han var "deltaker i OSSEs observatørgruppe i Kosovo" (KVM) og vi dermed har rett til å stille krav til balanse og upartiskhet.

Om Milosevic's tilbaketrekning i 1989 av det indre selvstyret for Kosovo skriver Bjørnsen at "Kosovo ble etter dette styrt av Jugoslavias parlament som hadde serbisk flertall, og kosovoalbanerne som utgjorde 82 prosent av provinsens befolkning ble i realiteten styrt av det serbiske mindretallet på cirka 18 prosent." Dette er sant nok, men ensidig. Det som mangler i Bjørnsens fremstilling er at alle serbiske institusjoner ble boikottet av kosovoalbanerne, ikke bare skoler, helsevesen osv, men også valget til det serbiske parlament. Den beryktete Arkan (Zeljko Raznatovic) ble for eksempel vagt inn på de kosovoalbanske plassene. Kosovoalbanerne gikk altså selv inn for en ordning der de fratok seg selv innflytelse over Kosovo og åpnet døren for Milosevic. [Agim Ceku foretrekker fremdeles Milosevic som leder av Serbia (intervju 25.3. med Zagreb-avisen 'Globus').]

UCK/KLA kalles av Bjørnsen "en kosovoalbanske frihetsbevegelse" og viser til at "myndighetene i Beograd karakteriserte konsekvent UCK som en terroristorganisasjon". I Bjørnsens framstilling mangler det at USA satte UCK på en liste over verdens terroristorganisasjoner i 1997 og avviste den som en terroristorgansisasjon så sent som i februar 1998. Kort tid etter snudde USA 180 grader og kalte dem for "frihetskjempere". Det er interessant at Bjørnsen følger USAs ferskeste vurdering av organisasjonen.

Bjørnsen nevner den serbiske operasjonen i Prekaz (mars 1998) der medlemmer av Jashari-klanen ble drept i en overmåte brutal aksjon. Bjørnsen sier at "serberne anklaget" Adem Jashari for være "for å være UCK leder". Det er overhodet ingen tvil om at Adem Jashari var UCK-leder, så grunnen til Bjørnsens tilføyelse om de serbiske myndigheters oppfattelse av Jashari kan bare være et ønske fra hans egen side om å fremstille Jashari-klanen i et gunstigere lys for norsk opinion enn den kanskje ellers ville få.

Kort tid etter møtte Richard Holbrooke UCK-ledere i hemmelighet i landsbyen Junik i Kosovo og lot seg fotografere sammen med kosovoalbanske opprørsoldater bevæpnet med Kalshnikov'er. Litt av et signal til verden. Den samme Holbrooke forhandlet fram våpenhvilen av oktober 1998 som førte til opprettelsen av KVM, som skulle overvåke overholdelsen av våpenhvilen. William Walker, velkjent som CIA's mann i El Salvador, ble utnevnt av Madeleine Albright. Bjørnsen skriver: "Til tross for KVM's tilstedeværelse fortsatte undertrykkelsen og de brutale overgrepene, ...". Bjørnsen er her og andre steder påfallende taus om bakgrunnen for "sammenstøtene". Han var observatør i Kosovo og må ha hatt, om ikke førstehånds, så i hvert fall god kjennskap til dette.

General Klaus Neumann bekreftet tilbaketrekningen av serbiske troppestyrker etter inngåelsen av våpenhvilen i oktober (BBC, Moral Combat, NATO at War, 12. mars). Men deretter rykket KLA fram til stillingene serberne nettopp hadde forlatt [og startet det som Walker i en hemmelig rapport til Albright kalte "a deliberate campaign of provocation". NATOs øverste styringsorgan pekte på KLA som "the main initiator of violence ...". General Neumann, formann i NATOs militærkomite uttalte: "Ambassador Walker stated in the NAC that the majority of of violations was caused by the KLA ...". Nåværende generalsekretær i NATO, George Robertson, den gang britisk forsvarminister, uttalte i det britiske parlament den 24. mars 1999: "... Up until Racak earlier this year the KLA were responsible for more deaths in Kosovo than the Yugoslav authorities had been." (House of Commons, Select Committee on Defence, Minutes of Evidence, Examination of Witnesses, 24 March 1999, question 391, by Mr Blunt).]

CIA hjalp til med trening av KLA soldater før bombingene, og flere av de tilbaketrukne OSSE-observatørene etterlot i hemmelighet sine satelitt-telefoner og posisjonsinstrumenter (GPS) for at geriljaen kunne stå i løpende kontakt med NATO og Washington. Flere KLA-offiserer hadde mobiltelefonkontakt direkte til NATOs øverstkommanderende General Clark. [Shaban Shala, en KLA-kommandant som nå er engasjert i destabilisering av albanske landsbyer i rest-Serbia, hevder han hadde kontakt med sveitsiske, britiske og amerikanske agenter i Albania i 1996. KLAs leder Agim Ceku, hadde etablert kontakt til USA via sitt arbeid i den kroatiske hær (Tom Walker and Aidan Laverty, The Times, London, 12. mars 2000).]

Bjørnsen fortier KLAs rolle i begivenhetenes gang. Riktignok kommer han med en ganske så svak kritikk av KLAs ferskeste opptreden ("UCK og albanerne har begått handlinger som er uakseptable"), men han vil ikke vise fram det større bildet: KLA som ved provokasjoner ønsket å trekke USA og NATO inn på sin side i sin egen krig mot serbiske myndigheter, og i sin egen kamp for politisk hegemoni i Kosovo.

[For OSSE ble det etterhvert vanskelig å forholde seg til den serbiske part, som, ifølge KVM's generalmajor John Drewienkiewicz, "said to us, well hang on, the deal was that we withdrew from these things, and you were going to police the agreement. So can you just get these Kosovo Liberation Army out of the trenches that we were in a month ago?" (BBC, Moral Combat). Bjørnsen unnlater å nevne disse bakgrunnopplysningene som forklaring på begivenhetenes gang.]

Men NATO ønsket ikke å stanse KLAs provokasjoner. [I Alan Little's ord: "The cease-fire agreement had a fatal flaw. It was one-sided. It had required nothing verifiable form the KLA." (BBC: Moral Combat). KLA var forlengst blitt NATOs partner. Som Agim Ceku sa: "The cease-fire was very useful for us, it helped us to get organised and grow."]

Bjørnsen burde bekymre seg over at en nøytral internasjonal overvåkingsgruppe så klart stiller seg på den en parts side, også militært. [I henhold til nevnte Times-artikkel "følte europeiske OSSE-diplomater seg forrådt av en amerikansk politikk som gjorde luftangrep uunngåelig." Var Vollebæk blant disse? Føler Bjørnsen seg forrådt?]

Så til Racak-massakren. Walker, som i forbindelse med KLA-drapene på ungdommene i Pec, uttalte "when you don't know what had happened, it's a lot more difficult sort of pronounce yourself", uttalte seg straks og med med absolutt sikkerhet om at serberne hadde utført "a crime against humanity" i Racak. Walker ringte både Holbrooke og Clark fra Racak og sa det hadde funnet sted en massaker. "Jeg står her. Jeg kan se likene". Dermed hadde USA fått påskuddet de trengte for å gå inn i krigen. Hva som virkelig fant sted har ikke lenger noen interesse. Racak har oppfylt sin ideologiske og propagandistiske funksjon: å få opinionen over på USA/KLAs side og berede grunnen for aksept av bombing. Bjørnsen har ingen innvendinger mot denne propagandistiske bruk av hendelsen.

Bjørnsen formidler NATO propaganda når han ser på Rambouillet-forhandlingene som "det siste forsøk på å finne en fredelig løsning". Men han innrømmer at "i etterpåklokskapens lys kan en si at at kravene som ble stilt til serberne på noen sentrale punkter var for harde. Et av disse kravene var full bevegelsesfrihet for Nato-styrker i hele Jugoslavia". Etterpåklokskapen må være Bjørnsens. Det er ingen grunn til å tvile på at "the killer clause" ble innført av NATOs forhandlere med "nå-klokskap". Bjørnsen forstår ikke at han ved å komme med denne innrømmelsen fratar NATO begrunnelsen - i forhold til opinionen - for å gå til krig: at den serbiske part skulle straffes for ikke å ville underskrive helt rimelige krav i Rambouillet. [Bjørnsen kan heller ikke gi noen forklaring på hvorfor "the killer clause" ble satt fram og så i stillhet droppet i den endelige fredsavtalen i juni. Heller ikke er han i stand til å gi noen forklaring på hvorfor Joschka Fischer med styrke avviste at disse klausulene i appendiks B betydde noe annet enn "tilsvarende" klausuler i Dayton-avtalene. Og når John Pilger pekte på "the killer clause" i Rambouillet-tekstene, benektet Ian Black, leder for The Guardian's utenrikstjeneste, at de eksisterte i det hele tatt. Her i landet var det NTB-journalist Kjell Arild Nilsen som spredde budskapet til pressen om at venstresiden tok feil da den hevdet at kravene var urimelige. Ifølge Nilsen hadde Milosevic allerede godtatt tilsvarende klausuler i Dayton. Aftenbladets Harald Maaland var den siste som prøvde å blåse liv i denne propagandaen (SA 1.9.99). Bjørnsen ser også bort fra en svært så avgjørende ting: Rambouillet-teksten ble hele tiden holdt hemmelig. Den ble utlevert til britisk og tyske parlamentarikere først etter sterkt press. Siden ble den spredd på spredd på internett. I Norge ble den omtalt av UD som hemmelig og ikke utlevert. Har ikke Bjørnsen en oppfatning av grunnene til dette?

Krigsmotstandere har hele tiden hevdet at Rambouillet ikke var seriøst ment: at "listen med vilje ble lagt for høytt", at den var "a setup, a trap" for å gi serberne skylden for den kommende krigen. Bjørnsens innrømmelse støtter denne konklusjonen.]

Bjørnsen mener at OSSE gjorde rett når observatørene ble trukket tilbake. De var i fare. Korrekt, men bare under en ganske bestemt forutsetning: at bombing ville finne sted. Bjørnsen nevner ikke at en resolusjon vedtatt i det serbiske parlament den 23. mars 1999 fordømte tilbaketrekningen av OSSE-observatørene og bl.a. oppfordret FN og OSSE til å medvirke til en diplomatisk løsning gjennom forhandlinger "for å oppnå en politisk avtale om vidtrekkende selvstyre for [Kosovo], som sikrer likhet for alle borgere og etniske samfunn, og som respekterer republikken Serbias og den forente republikken Jugoslavias suverenitet og territoriale integritet".

Lederen av OSSE (Vollebæk) begrunner tilbaketrekningen etter sammenbruddet i Rambouillet bl.a. med "at store land ønsket å trekke sine observatører ut". Han hadde altså ikke mye han skulle ha sagt. Han nevner også at OSSE ville miste troverdighet hvis overgrepene fortsatte og observatørene - siden de ikke var væpnet - ikke kunne gripe inn. Vollebæk trakk parallellen til Srbrenica og FN (Aftenposten 23. juli). Men hverken Vollebæk eller Bjørnsen nevner at observatørkorpset hadde fungert godt - ubevæpnet - så lenge de var der, og at titusener av internflyktninger takket være KVM hadde kunnet vende tilbake til sine hjem (Robertson, sitert av Michael MccGwire, i "Why did we bomb Belgrade?", International Affairs (Cambridge), January, 2000, s. 13). Grunnen var selvsagt en annen: det skulle bombes.

[Lanseringen av nyheten om en angivelig "Operasjon Hestesko" var helt klart en propagandamanøver. "Planen" først ble kjent for det tyske utenriksdepartement en uke etter at bombingene startet den 24. mars og flyktningekatastrofen var et faktum. Selvsagt hadde Milosevic en plan for fordrivelse av kosovoalbanere. Men eksistensen eller påvisningen av eventuelle detaljerte planer om utdrivelse kan ikke brukes som argument for at planene ville blitt gjennomført uansett. Til enhver plan hører en tløsermekanisme. Empiriske data viser til overmål at NATOs bombing var utløsermekanismen for Milosevic planer. Bjørnsen beskriver utdrivelsene som fulgte etter bombestart som en U-formet hestesko-liknende operasjon, men unnlater å nevne at utdrivelsene skjedde som et svar på beslutningen om bombing til tross for at fakta taler entydig for en slik sammenheng.

Jeg vil konkludere med at Bjørnsen selv kommer med en rekke ensidigheter, fordreininger og utelatelser i sitt ideologisk forsvar av USA/NATO og KLAs forbrytelser i Kosovo.]