NATO og den høyeste verdi (Stavanger Aftenblad 8. september 1999)

Av Knut Rognes, Hafrsfjord

Harald Maaland har en del synspunkter på Kosovo-krigen (Aftenbladet 1. september) som jeg gjerne vil kommentere.

Maaland skriver om perioden før tilbaketrekningen av OSSE-observatørene 19. mars og bombestart 24. mars: "Situasjonen i Kosovo var blitt akutt; den serbiske undertrykkelsen var blitt mer og mer brutal. Våpenhvilen fra oktober året før ble ikke respektert. Folk ble massakrert like for øynene på kontrollørene fra OSSE."

Men i tiltalen mot Milosevic fra Krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia er det ingen punkter om massakrer fra tiden før bombingene startet, unntatt Racak-massakren fra 15. januar. Rapporten fra USAs utenriksdepartementet i mai 1999 med titel "Erasing History: Ethnic Cleansing in Kosovo" har heller ingen dokumentasjon av massakrer forut for bombingene. Konflikten før bombeangrepene beskrives der som en hovedsakelig militær konflikt mellom jugoslaviske styrker og KLA-styrker. Den endret karakter etter at bombingene startet: " ... In late March 1999, Serbian forces dramatically increased the scope and pace of their efforts, moving away from selective targeting of towns and regions suspected of KLA sympathies toward a sustained and systematic effort to ethnically cleanse the entire province of Kosovo."

Det var altså helt klart at også KLA sto bak brudd på våpenhvilen fra oktober og utnyttet den til å utvide sine områder. Samtidig rapporterte USAs egen etterretningstjeneste at "the Kosovo rebels intended to draw NATO into its fight for independence by provoking Serbian forces into further atrocities."

Fakta tilsier derfor at Maalands bilde av situasjonen er noe ensidig og at ikke bare Jugoslavia er å klandre. Det som er helt klart ut fra USAs egen dokumentasjon er at massakrene på sivile og den etniske rensingen hovedsakelig kom som et resultat av bombingene ("in late March"), helt som forventet, f.eks. av NATOs militære ledelse. FNs høykommisssær for flyktninger meldte om de første eksterne flyktninger den 27. mars.

Maaland skriver om Rambouillet-opplegget at "det er mulig at ikke alle diplomatiske utveier var blitt prøvd..." Dette er en viktig innrømmelse fra Maalands side, og han går derved langt i å se Rambouillet som et ultimatum fra NATOs side for å kunne rettferdiggjøre en bombestart. Mange av oss har hevdet at Appendix B var en viktig faktor, selve "listen som med vilje ble lagt for høytt", men det kan selvsagt ganske enkelt ha vært kravet om NATO-tropper som fikk serberne til å nekte å underskrive. Det må imidlertid være et problem for Maaland at han ikke kan gi en troverdig forklaring på hva hensikten med å legge fram Appendix B kan ha vært, eller hvorfor ingen NATO-regjeringer, heller ikke den norske, har offentliggjort de ulike Rambouillet-utkastene.

Maaland hevder at det "ikke er riktig" at passusen om "fri bevegelse for Natos tropper over hele Jugoslavia ville bety en okkupasjon av landet", for Kroatia har i følge Maaland godtatt identiske formuleringer under Dayton-avtalen "uten at man derved kan påstå at Nato har okkupert Kroatia". Men det kan umulig være Maalands mening at Jugoslavia skulle overlate til NATO å dømme i et slikt spørsmål, i en situasjon preget av daglig sabelrasling fra Albrights side. Maaland trekker også fram den gamle men ennå ikke døde NATO-kjepphesten om at Jugoslavia skulle ha undertegnet "en liknende passus" i Dayton (dvs liknende de ofte siterte artiklene 6, 8 og 10 i det famøse Appendiks B). Maalands versjon er at Jugoslavia der skulle ha gitt NATO retten til "fri transitt over jugoslavisk territorium ..." Dette er ikke sant. Passusen om transitt som Jugoslavia undertegnet i Dayton er ikke "liknende" og transitten er ikke "fri", men regulert slik: "4. The modes of transport will be communicated by NATO to the Government of the Federal Republic of Yugoslavia in advance. The routes to be followed will be commonly agreed upon." Hvilket betyr at Jugoslavias suverenitet respekteres.

Maaland skriver videre: "Nato hadde truet så lenge med å gjøre noe med Kosovo-konflikten at man ikke kunne sitte med hendene i fanget lenger. Og det hadde vært et strev å få de forskjellige albanske gruppene til å bli enige om hva de kunne godta. Dermed kunne man ikke komme med et dokument som serberne skrev under, men ikke albanerne. Det ville stilt Nato i en umulig situasjon. Nato hadde på mange måter malt seg inn i et hjørne."

Tydeligere kan det ikke sies at listen nettopp måtte legges så høytt at Jugoslavia ikke ville undertegne. Krigens mål for Nato var derfor først og fremst å hevde sin troverdighet, dvs bombe Serbia, foruten -- som Alexander Vershbow, USAs NATO-ambassadør uttalte 11. mai -- "å ta andre skritt for å fullføre den strategiske isolering av Serbia". NATO måtte altså først og fremst handle, uansett hva resultatet måtte bli. Hensynet til sivile kosovo-albaneres eller serberes skjebne var av underordnet interesse, på tross av en rekke advarsler fra helt forskjellige kanter om hvilke fryktelige ting som ville skje om bombingen ble satt i gang.

Den høyeste verdi for de militære humanistene -- inkludert innstifteren av den norske verdikommisjonen -- er altså Natos troverdighet. Så får ofrene klare seg som best de kan.