Ofre og skam - enda en gang (Stavanger Aftenblad, mandag 8. mars 1999)
Av Knut Rognes
Min artikkel "Israel og palestinerne - et spørsmål om ofre og skam" i Stavanger Aftenblad 7. desember 1998, har tydeligvis truffet et ømt punkt. Etter nesten tre måneder rykker til og med Kåre Kristiansen ut for å sette meg på plass (SA fredag 26. februar 1999). Han drysser generøst ut karakteristikker: "ufullstendig og sterkt subjektiv", "dypt urettferdig", "spesielt urettferdig", "ubalansert og ensidig", "feilslutninger" og "ukritisk svartmaling". Uten tvil må jeg ha vært i nærheten av en ubehagelig sannhet når jeg pekte på det faktum at Israel har beriket seg på palestinske ofre, men fremdeles ikke vil gjøre noe med sin skam.
"Spesielt urettferdig er det å påstå at jødene har stjålet land fra araberne", sier Kristiansen, "... det aller meste var statens eiendom under både tyrkisk styre og under det britiske mandat. Ved FN's vedtak gikk dette eierskap over til den nye israelske regjering ...". Dette vet Kristiansen er en meget original og svært teoretisk formalisme, og en ytterst skjønnmalende fremstilling av de faktiske forholdene. Et kart som viser forholdsmessig eierskap til land ("Village Statistics") i 1945 fordelt på sionistene, palestinere og andre ble publisert av britene i 1945 og senere brukt som grunnlag for en FN komite i 1950 (Se Walid Khalidi, "All that Remains. The Palestinian Villages Occupied and Depopulated by Israel in 1948", Washington, 1992, s. xxix). Ikke noe eierskap rubriseres under "Sultanen" eller "Briter". Faktum er som vi alle vet at etter fiendtlighetene i 1947-1949 ble palestinske bønder med familier - fordi de hadde flyktet eller blitt fordrevet - fratatt sin rett til å dyrke den jorden de hadde levd av i all sin og sine forfedres tid og som befant seg rundt deres egne landsbyer. Disposisjonsretten ble overlatt en statlig israelsk institusjon, en "Custodian of Absentee Property" ved en lov av samme navn fra desember 1950. Denne loven var Israels svar på FN's vedtak like før som slo fast de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake til sitt land. Palestinsk landeiendom ble altså omgjort til israelsk statsland. Vi skal ikke glemme at slikt land deretter kun kunne benyttes i henhold til det jødiske nasjonalfonds bestemmelser, dvs kun av jøder. I vår tid bosetter f.eks. russiske eller etiopiske jødiske innvandrere seg der, mens deres opprinnelige eiere kanskje bor i en leir i Gaza eller i en leilighet over gaten. I sannhet er Israel en verdig etterfølger til sultanen eller britene.
For å forhindre og umuliggjøre enhver tilbakevending ble over 400 palestinske landsbyer jevnet med jorden i årene 1947-1949, med gravsteder, bygninger, moskeer, alt. Berømt er denne uttalelse av Moshe Dayan til "Technion" (Israel Institute of Technology) den 4. april 1969: "Jødiske landsbyer ble bygget istedenfor arabiske landsbyer. Dere kjenner ikke en gang navnene på disse arabiske landsbyene, og jeg bebreider dere ikke, for geografibøkene finnes ikke lenger, og ikke bare er det slik at bøkene ikke lenger finnes, de arabiske landsbyene finnes ikke lenger heller. Nalal oppsto istendefor Mahlul; Kibbutz Gvat istedenfor Jibta; Kibbutz Sarid istedenfor Huneifis; og Kefar Yehushu'a istedenfor Tal al-Shuman. Det er ikke bygget et eneste sted i dette landet som ikke hadde en arabisk befolkning." Kristiansen har sikkert studert boken til Khalidi som er skrevet til minne om disse landsbyene. Vi skal også merke oss at 80 prosent av landeiendommene til de palestinere som IKKE forlot det som skulle bli staten Israel, er blitt konfiskert siden 1948 og likeledes stilt til disposisjon kun for den jødiske del av befolkningen.
Kristiansen synes altså det er greitt at landområdene ble overtatt av Israel, selvom de tidligere eiere aldri hadde deltatt i stridigheter. Det er jo ikke uvanlig folk flykter fra krigssoner i forvissning om at de kan vende tilbake når fiendtlighetene er opphørt. Sionistene ville det annerledes. Det "eneste virkelige demokrati i Midtøsten" må jo kunne sette "visse grenser av sikkerhetsmessige årsaker" som han sier.
Noe annet gjaldt bysentrene i Palestina. Med få unntak ble også disse tømt for den palestinske befolkning, men fast eiendom - butikkstrøk, boligkvarterer, skoler, banker, sykehus, klinikker, moskeer, kirker og andre offentlige bygninger, parker og fellesarealer, alt gikk en bloc over til å bli eiendommen til innbyggerne i den nye staten. Alle typer personlig løsøre ble også beslaglagt intakt: møbler, sølv, malerier, tepper, biblioteker og familieklenodier - alle symboler på middelklasselivet til de opprinnelige palestinske beboere.
Palestinerne nektet å akseptere FN's delingsvedtak, det er korrekt. Men hvorfor skulle de gjøre det og hvorfor skulle de ikke motsette seg det med væpnet makt? For Kristiansen kaller legitim palestinsk motstand mot kolonisering "en etnisk utslettelseskrig mot ... jødiske naboer", en vill overdrivelse på bakgrunn av de historiske fakta. Hvorfor skulle nettopp palestinere ha en slags en moralsk forpliktelse til å ofre sitt land for å gjøre godt igjen forbrytelser begått av europeere mot jøder? Kanskje noen av dem tenkte at en mer passende reaksjon hadde vært å fordrive den tyske befolkning og gjøre f.eks. Bayern om til en jødisk stat?
Historiens hjul er gått rundt og det som er hendt kan ikke gjøres ugjort. Politiske løsninger må finnes på et nytt grunnlag. Som et første skritt kunne en vente seg av godviljens kvinner og menn at de som en forsonende gest erkjenner ansvar for utallige uskyldige menneskers ulykke og åpner sin samvittighet for det forhold at Israel har beriket seg på bekostning av palestinske ofre. Men generøsitet og visdom synes for evig tid å ha veket plassen for den militære knyttneve. Israelvenner av alle avskygninger burde kanskje legge seg på sinne det den israelske teolog Yeshayahu Leibowitz har skrevet: "De har glemt - eller forsøker å se bort fra - at styrken i Israels knyttneve skyldes at den er ikledd en slåsshanske av amerikansk stål foret med dollar. Hva med Israels sikkerhet den dagen amerikanerne finner det for godt å trekke tilbake hansken og foret?"