Av Knut Rognes, Hafrsfjord

Torgeir M. Hillestad svarer 8. juli på mitt siste innlegg fra 1. juli. Jeg ba ham der godtgjøre at uttalelsene Clark hadde kommet med overfor en BBC-journalist og som jeg refererte den 25. juni var tatt ut sin sammenheng, som han påsto. Det svarer han ikke på. Jeg ba ham også dokumentere at Clark hadde utallt "stikk motsatte" ting, altså at Nato utformet sitt militære program også "de første tre-fire ukene" nettopp med sikte på å stanse den etniske rensingen. Som eneste svar refererer han til de vanlige generelle uttalelsene som Nato kom med på en pressekonferanse 25. mars (Clark, Solana) og til uttalelser Clark kom med 2. juni som skulle tyde på at stans av etnisk rensing var et hovedmål. Men vi hørte alle Nato bruke dette som påskudd til intervensjonen den gangen, så det er ikke noe nytt, snarere er det uttrykk for "verden som den synes å være".

Hillestad mener også at mine argumenter må føre meg til det standpunkt at jeg skulle støtte en "hardere militær linje overfor Milosevic", og at NATO skulle satt inn landstridskrefter. Det er en feilslutning. Jeg har alltid, både i Aftenbladet og andre steder, argumentert for det standpunkt at diplomatiske midler ikke i tilstrekkelig grad ble forsøkt, til stor skade for kosovo-albanerne, for NATO hadde større tro på bombene.

I samme artikkel mener Hillestad også at jeg skal ha endret syn på NATOs mål fra "å sikre ... tilgang til hele Jugoslavia" (8. juni) -- forøvrig karakterisert som "en ren spekulasjon fra Rognes side og og basert på hva han selv ønsker å tro om NATO" -- til "å svekke Milosevic militært og tvinge ham til å forhandle" (1. juli). Den siste setningen var en del av BBCs journalistens kommentar til Clarks uttalelser i intervjuet i april og ikke mine ord som det beklageligvis kunne se ut. Det jeg skrev den 8. juni var at bombingen "gjennom å skade og demoralisere sivilbefolkningen i Jugoslavia i stadig sterkere grad [tok sikte på] å tvinge den jugoslaviske regjeringen til å godta betingelsene som USA satte fram i Rambouillet, dvs at NATO skal ha tilgang til hele Jugoslavia". Poenget var at Milosevic skulle godta Rambouillet-diktatet. Hillestad må være kjent med at Appendiks B bl.a. faktisk omfatter et krav om fri tilgang for NATO til hele Jugoslavia etter eget forgodtbefinnende. Så mitt utsagn var ikke uttrykk for hva jeg "ønsker å tro om NATO", men for USAs plan for løsning av Kosovo-konflikten.

At jeg og andre "vet utmerket godt at det kosovo-albanske folk hadde vært redningsløst fortapt uten NATOs intervensjon" er overhodet ikke klart for meg. Snarere enn å stanse drapene på kosovo-albanere utløste NATOs intervensjon - på tross av tallrike advarsler - en aksellerasjon av drepingen, en gigantisk etnisk rensing fra Milosevic side med deportasjon av bortimot en million kosovoalbanere, foruten en rekke andre illevarslende konsekvenser, alt noe Nato-aksjonen fra første stund nettopp tok sikte på å forhindre (men vi har grunn til å tvile på Natos egne ord, siden de tok så feil). Natos bombekampanje bidro derfor indirekte til drapene på 10 000 kosovo-albanere. Uten bombingen ville de ha vært i live i dag, skjønt antakelig involvert i en grufull geriljakrig (Tom Walker i The Times, London 10. juli 1999).

Til slutt ser jeg at Hillestad heller ikke i sitt siste innlegg kommenterer mitt syn på Seseljs lov - legitimiteten i å angripe sivile mål - slik den ble anvendt av NATO i luftkrigen: " .. it was Natos systematic bombing of civilian targets - which I saw - that brought the Serbs to their knees." (Tom Walker i The Times, London 10. juli 1999). Vi må derfor tro at han støtter loven.